I butikken

For noen uker siden var jeg innom en butikk for å kjøpe noe å drikke. Det velkjente skiltet til matvarekjeden SPAR hang over inngangsdøren, og inne på det store supermarkedet stod reolene på rad og rekke, akkurat som i butikkene jeg handler i til vanlig. I hyllene fantes varer som brød, frukt, kjøtt, pålegg, juice, godteri, vaskemidler, servietter - ja, slikt man forventer å finne når man går inn på SPAR. Ved første øyekast så altså det meste ut til å være slik jeg er vant til.

Men så la jeg merke til musikken som strømmet ut gjennom høyttalerne i taket.

http://www.youtube.com/watch?v=HzNsEBPB-Z8

- Bare i Afrika, sa jeg til Lina, der vi stod og lyttet fascinert til Hillsong. - Bare her har jeg opplevd å høre lovsang i en matbutikk.

Solnedgang

Det er tre uker siden jeg kom hjem fra Afrika, etter 24 dager med fantastiske opplevelser og inntrykk. Jeg kunne fortalt om turen i det uendelige. I dag vil jeg nøye meg med å vise hvor vakre solnedgangene er på kontinentet der i sør.

Barbeint gjennom ørkenen

Føttene mine synker ned i den røde sanden for hvert skritt jeg tar. Sanden kjennes varm og myk mot fotsålene, de små sandkornene danser mellom tærne mine og fester seg i solkremen på beina. Bushman har forsikret oss om at det å gå barbeint ikke innebærer noen risiko. For å unngå varmen befinner skorpionene og edderkoppene seg noen titalls centimeter under overflaten på denne tiden av dagen, sa han, og jeg stoler på ham, på mannen som har vist seg å være ekspert på den namibiske ørkenen og livet her. Uten å nøle peker han ut ulike biller som haster over sanden og etterlater seg små spor som snart viskes ut av vinden, han fanger lynraske firfisler med bare nevene, oppdager en nærmest usynlig inngang til et edderkopphi og fisker fram et kryp som tilsynelatende uten å etterlate spor på overflaten har gravd seg ned i sanden. Bushman kan navnene på insektene og plantene, vet hvilken nytteverdi de ulike vekstene har, ser at sporene vi ser i det fjerne er laget av en gemsbok og kjenner til hvordan vinden stadig former sanddynene rundt oss. Med åpenbar entusiasme formidler han sin kunnskap om dette ørkenområdet i Namibia. Jeg er imponert.





Vi vandrer videre, barbeint gjennom ørkenen. Rundt oss ruver noen av verdens høyeste sanddyner. Det er tidlig på formiddagen, men solen står allerede høyt på himmelen, og den kalde morgenen er for lengst glemt. Der solstrålene treffer sanden er den farget gyllenrød, mens skyggesidene ser svarte ut og skaper skarpe kontraster i landskapet. Det er vakrere enn jeg noensinne har forestilt meg at noen ørken kan være.

Jeg slukker tørsten med litt vann og verdsetter den lette brisen som sveiper over ørkenen og får sandkornene til å danse i luften. Hendene mine, som er tørrere enn noensinne etter et par dager med teltliv i støv og sand, kjennes enda tørrere enn før. Det er halvannen time siden vi begynte på vandringen gjennom ørkenen. Jeg begynner å bli sliten.

Når vi kommer opp på toppen av den neste sanddynen, glemmes imidlertid stekende sol, tørre hender og slitenhet. Jeg stirrer fascinert ned på det underlige landskapet som plutselig dukket opp foran oss. Dead Vlei. Det som en gang var en sjø er nå en død sjøbunn, et hvitt gulv av for lengst inntørket og oppsprukken leire. Bunnen er dekket av en spøkelsesaktig skog med døde kameltorntrær som peker med skjelettaktige grener mot den blå himmelen, trær som står som levninger fra tiden da regnet fremdeles jevnlig fant veien til dette stedet. Gjennom århundrene har den sterke solen gitt trærne en nærmest svart farge. Kontrasten mellom den hvite bunnen, de svarte trærne og den intenst røde sanden er slående. Jeg får følelsen av å være på et sted der tiden har stått stille i flere hundre år, et sted som tilhører en annen verden, omgitt av mystikk.

Jeg vandrer mellom de svarte kameltorntrærne, kjenner den harde, uttørkede sjøbunnen under føttene, fanger nye motiver med kameraet. På nytt lar jeg øynene vandre over dette merkverdige landskapet, og jeg undrer meg over at det finnes slike plasser her på jorden. Dette isolerte stedet er unikt. Det er noe ved landskapet som kan ta pusten fra en, og på en forunderlig måte er det faktisk vakkert. Dette er stedet jeg virkelig ønsket å se, og jeg er ikke skuffet. Dette er Namibia slik jeg har sett det i reisebøkene.

.

Den røde sanden gløder fremdeles like intenst i sollyset.

Natt paa savannen

Savannen ligger mork og stille foran meg. Natten er beksvart, men i vannhullet tyve meter unna kan jeg se refleksjonen av sjiraffen som staar paa kne for aa drikke. Det hoye, elegante dyret boyer den lange halsen sin og tar nok en slurk av vannet. Over den nattsvarte stjernehimmelen flakser flaggermusene, et par mygg surrer rundt oret mitt, en sjakal lusker forbi faa meter bak meg. Jeg har blikket festet paa vannhullet, paa sjiraffen, paa den svarte horisonten - venter i spenning paa at flere dyr skal finne veien ut av gjemmestedene sine i buskene der ute. Alt virker saa fredfullt denne kvelden. Elefantene har gaatt sin vei etter aa ha drukket litervis med vann, badet i vann og gjorme, rullet seg i stovet og drukket enda mer. Sebraene som ble jaget vekk da elefantene dukket opp er ikke aa se, ei heller de tre neshornene som var her for noen minutter siden, og som ampert jaget vekk en innpaasliten hyene. Jeg lytter til flaggermusenes intense lyder, til gresshoppene som spiller, jeg ser sjiraffen bevege seg grasiost inn i den morke natten, lar blikket vandre over stjernehimmelen - og plutselig er den der, lusker ut fra morket tredve meter fra meg. Den store hannloven er et flott syn der den beveger seg lydlost ned mot den speilblanke vannflaten. Jeg holder pusten et oyeblikk og nyter synet, lar meg fasinere av det vakre dyret som staar alene nede ved vannhullet og slukker torsten etter den hete dagen paa savannen. I denne stunden virker verden utenfor saa uendelig fjern. Jeg nyter kvelden paa den afrikanske savannen, og tenker at dette er det perfekte stedet aa vaere akkurat naa.

Paa eventyr i Afrika

Etter en lang sommer med mye jobbing, har jeg endelig sommerferie. Tre uker i soerlige Afrika - helt herlig!

Dette har jeg gjort den siste uken:

Vaert paa rundtur soer for Cape Town og sett hvaler, pingviner, strutser med unger, brun sebra og bavianer, Cape Point og Cape of Good Hope og Table Mountain National Park.

Besoekt Robben Island, hvor Nelson Mandela satt i 18 av de 27 aarene han var fengslet.

Tatt taubane opp til Table Mountain og skuet utover Cape Town.

Kjoert utallige timer i truck med plass til 24 personer og sett flotte landskap.

Padlet paa Orange River.

Overnattet i smaa telt paa campingplasser i den afrikanske villmarken med sjakaler tuslende rundt teltet om natten (og staatt ansikt til ansikt med tre av dem).

Sett solnedgangen over Fish River Canyon.

Staatt opp klokken fem om morgenen for aa klatre opp paa en av sanddynene i Namiboerkenen og se soloppgangen.

Vandret barbent i roed oerkensand med en lokal guide som kunne alt om sanden og livet i oerkenen.

Vaert i township/slumomraade ved Swakopmund i Namibia og moett skjoenne unger, smilende mennesker, en hoevding og en medisindame, spilt biljard paa en lokal pub og spist larver!

Spist kudu, vortesvin, springbok, struts og impala.

Sett utallige, gloedende soloppganger og solnedganger, fantastiske fjell og endeloese gressletter.

Blitt kjent med hyggelige folk som er med paa den samme rundturen som Lina og meg.

Sett mange dyr, selv om vi foreloepig ikke har vaert paa ordentlig safari.


Det beste av alt er at dette kun er begynnelsen paa eventyret. To nye uker fulle av opplevelser venter, og jeg gleder meg til fortsettelsen!

Uvær

Et lyn flerrer over den grå himmelen og lyser opp de tilsynelatende beksvarte grantrærne hos naboen i et kort øyeblikk. Sekundet etter braker himmelen løs i et øredøvende tordenskrall. Uværet er rett over meg, verden har mistet fargene sine, og regnet styrter ned i ubegripelige mengder. Gjennom det åpne vinduet hører jeg den jevne lyden av tunge dråper som treffer bakken, vann som renner, vann som drypper, dråper som trommer mot verandaen over meg. Jeg pakker teppet godt rundt meg, krøller bena sammen i den brede vinduskarmen, legger fra meg boken og tar en slurk av den varme sjokoladen. Samtidig lyses omgivelsene opp av et nytt lynglimt, etterfulgt av et tordenskrall som fortsetter å brumme langt der oppe i flere sekunder. Jeg betrakter uværet med fascinasjon. Det er juli, det er sommer og det er gråvær. Gråværssommer.

Hurra

Helger er som regel en bra ting. Noen helger er enda bedre enn andre. Denne helgen har vært en slik helg.




Lørdag med Grand Prix-fest hos Silje og Kristin. 15 hyggelige mennesker, diverse spiselig og drikkelig, en TV, en treseters sofa, en pinlig underholdende kommentator og til tider svært så fascinerende sangbidrag og klesvalg, en fiolinist og tre spreke karer og en låt som har klistret seg fast i hodet mitt. Hurra for Norge!




Søndag med 17. mai i strålende vær.




Hvilepause på Aker Brygge med hyggelige folk.




Middag, kake, is, jordbær, ananas og vannmelon hos Margit og Kari.




Ligge i sola og bare være lat.



Takk for en flott helg!