Sånn er livet

I butikken

2009-10-27T15:55:00.001+01:00

For noen uker siden var jeg innom en butikk for å kjøpe noe å drikke. Det velkjente skiltet til matvarekjeden SPAR hang over inngangsdøren, og inne på det store supermarkedet stod reolene på rad og rekke, akkurat som i butikkene jeg handler i til vanlig. I hyllene fantes varer som brød, frukt, kjøtt, pålegg, juice, godteri, vaskemidler, servietter - ja, slikt man forventer å finne når man går inn på SPAR. Ved første øyekast så altså det meste ut til å være slik jeg er vant til.

Men så la jeg merke til musikken som strømmet ut gjennom høyttalerne i taket.

http://www.youtube.com/watch?v=HzNsEBPB-Z8

- Bare i Afrika, sa jeg til Lina, der vi stod og lyttet fascinert til Hillsong. - Bare her har jeg opplevd å høre lovsang i en matbutikk.

Solnedgang

2009-10-06T12:52:00.009+02:00

Det er tre uker siden jeg kom hjem fra Afrika, etter 24 dager med fantastiske opplevelser og inntrykk. Jeg kunne fortalt om turen i det uendelige. I dag vil jeg nøye meg med å vise hvor vakre solnedgangene er på kontinentet der i sør.

Barbeint gjennom ørkenen

2009-09-18T23:25:00.047+02:00

Føttene mine synker ned i den røde sanden for hvert skritt jeg tar. Sanden kjennes varm og myk mot fotsålene, de små sandkornene danser mellom tærne mine og fester seg i solkremen på beina. Bushman har forsikret oss om at det å gå barbeint ikke innebærer noen risiko. For å unngå varmen befinner skorpionene og edderkoppene seg noen titalls centimeter under overflaten på denne tiden av dagen, sa han, og jeg stoler på ham, på mannen som har vist seg å være ekspert på den namibiske ørkenen og livet her. Uten å nøle peker han ut ulike biller som haster over sanden og etterlater seg små spor som snart viskes ut av vinden, han fanger lynraske firfisler med bare nevene, oppdager en nærmest usynlig inngang til et edderkopphi og fisker fram et kryp som tilsynelatende uten å etterlate spor på overflaten har gravd seg ned i sanden. Bushman kan navnene på insektene og plantene, vet hvilken nytteverdi de ulike vekstene har, ser at sporene vi ser i det fjerne er laget av en gemsbok og kjenner til hvordan vinden stadig former sanddynene rundt oss. Med åpenbar entusiasme formidler han sin kunnskap om dette ørkenområdet i Namibia. Jeg er imponert.

Vi vandrer videre, barbeint gjennom ørkenen. Rundt oss ruver noen av verdens høyeste sanddyner. Det er tidlig på formiddagen, men solen står allerede høyt på himmelen, og den kalde morgenen er for lengst glemt. Der solstrålene treffer sanden er den farget gyllenrød, mens skyggesidene ser svarte ut og skaper skarpe kontraster i landskapet. Det er vakrere enn jeg noensinne har forestilt meg at noen ørken kan være.

Jeg slukker tørsten med litt vann og verdsetter den lette brisen som sveiper over ørkenen og får sandkornene til å danse i luften. Hendene mine, som er tørrere enn noensinne etter et par dager med teltliv i støv og sand, kjennes enda tørrere enn før. Det er halvannen time siden vi begynte på vandringen gjennom ørkenen. Jeg begynner å bli sliten.

Når vi kommer opp på toppen av den neste sanddynen, glemmes imidlertid stekende sol, tørre hender og slitenhet. Jeg stirrer fascinert ned på det underlige landskapet som plutselig dukket opp foran oss. Dead Vlei. Det som en gang var en sjø er nå en død sjøbunn, et hvitt gulv av for lengst inntørket og oppsprukken leire. Bunnen er dekket av en spøkelsesaktig skog med døde kameltorntrær som peker med skjelettaktige grener mot den blå himmelen, trær som står som levninger fra tiden da regnet fremdeles jevnlig fant veien til dette stedet. Gjennom århundrene har den sterke solen gitt trærne en nærmest svart farge. Kontrasten mellom den hvite bunnen, de svarte trærne og den intenst røde sanden er slående. Jeg får følelsen av å være på et sted der tiden har stått stille i flere hundre år, et sted som tilhører en annen verden, omgitt av mystikk.

Jeg vandrer mellom de svarte kameltorntrærne, kjenner den harde, uttørkede sjøbunnen under føttene, fanger nye motiver med kameraet. På nytt lar jeg øynene vandre over dette merkverdige landskapet, og jeg undrer meg over at det finnes slike plasser her på jorden. Dette isolerte stedet er unikt. Det er noe ved landskapet som kan ta pusten fra en, og på en forunderlig måte er det faktisk vakkert. Dette er stedet jeg virkelig ønsket å se, og jeg er ikke skuffet. Dette er Namibia slik jeg har sett det i reisebøkene.

Den røde sanden gløder fremdeles like intenst i sollyset.

Natt paa savannen

2009-09-03T14:40:00.005+02:00

Savannen ligger mork og stille foran meg. Natten er beksvart, men i vannhullet tyve meter unna kan jeg se refleksjonen av sjiraffen som staar paa kne for aa drikke. Det hoye, elegante dyret boyer den lange halsen sin og tar nok en slurk av vannet. Over den nattsvarte stjernehimmelen flakser flaggermusene, et par mygg surrer rundt oret mitt, en sjakal lusker forbi faa meter bak meg. Jeg har blikket festet paa vannhullet, paa sjiraffen, paa den svarte horisonten - venter i spenning paa at flere dyr skal finne veien ut av gjemmestedene sine i buskene der ute. Alt virker saa fredfullt denne kvelden. Elefantene har gaatt sin vei etter aa ha drukket litervis med vann, badet i vann og gjorme, rullet seg i stovet og drukket enda mer. Sebraene som ble jaget vekk da elefantene dukket opp er ikke aa se, ei heller de tre neshornene som var her for noen minutter siden, og som ampert jaget vekk en innpaasliten hyene. Jeg lytter til flaggermusenes intense lyder, til gresshoppene som spiller, jeg ser sjiraffen bevege seg grasiost inn i den morke natten, lar blikket vandre over stjernehimmelen - og plutselig er den der, lusker ut fra morket tredve meter fra meg. Den store hannloven er et flott syn der den beveger seg lydlost ned mot den speilblanke vannflaten. Jeg holder pusten et oyeblikk og nyter synet, lar meg fasinere av det vakre dyret som staar alene nede ved vannhullet og slukker torsten etter den hete dagen paa savannen. I denne stunden virker verden utenfor saa uendelig fjern. Jeg nyter kvelden paa den afrikanske savannen, og tenker at dette er det perfekte stedet aa vaere akkurat naa.

Paa eventyr i Afrika

2009-08-29T16:48:00.009+02:00

Etter en lang sommer med mye jobbing, har jeg endelig sommerferie. Tre uker i soerlige Afrika - helt herlig!

Dette har jeg gjort den siste uken:

Vaert paa rundtur soer for Cape Town og sett hvaler, pingviner, strutser med unger, brun sebra og bavianer, Cape Point og Cape of Good Hope og Table Mountain National Park.

Besoekt Robben Island, hvor Nelson Mandela satt i 18 av de 27 aarene han var fengslet.

Tatt taubane opp til Table Mountain og skuet utover Cape Town.

Kjoert utallige timer i truck med plass til 24 personer og sett flotte landskap.

Padlet paa Orange River.

Overnattet i smaa telt paa campingplasser i den afrikanske villmarken med sjakaler tuslende rundt teltet om natten (og staatt ansikt til ansikt med tre av dem).

Sett solnedgangen over Fish River Canyon.

Staatt opp klokken fem om morgenen for aa klatre opp paa en av sanddynene i Namiboerkenen og se soloppgangen.

Vandret barbent i roed oerkensand med en lokal guide som kunne alt om sanden og livet i oerkenen.

Vaert i township/slumomraade ved Swakopmund i Namibia og moett skjoenne unger, smilende mennesker, en hoevding og en medisindame, spilt biljard paa en lokal pub og spist larver!

Spist kudu, vortesvin, springbok, struts og impala.

Sett utallige, gloedende soloppganger og solnedganger, fantastiske fjell og endeloese gressletter.

Blitt kjent med hyggelige folk som er med paa den samme rundturen som Lina og meg.

Sett mange dyr, selv om vi foreloepig ikke har vaert paa ordentlig safari.

Det beste av alt er at dette kun er begynnelsen paa eventyret. To nye uker fulle av opplevelser venter, og jeg gleder meg til fortsettelsen!

Uvær

2009-07-31T07:59:00.001+02:00

Et lyn flerrer over den grå himmelen og lyser opp de tilsynelatende beksvarte grantrærne hos naboen i et kort øyeblikk. Sekundet etter braker himmelen løs i et øredøvende tordenskrall. Uværet er rett over meg, verden har mistet fargene sine, og regnet styrter ned i ubegripelige mengder. Gjennom det åpne vinduet hører jeg den jevne lyden av tunge dråper som treffer bakken, vann som renner, vann som drypper, dråper som trommer mot verandaen over meg. Jeg pakker teppet godt rundt meg, krøller bena sammen i den brede vinduskarmen, legger fra meg boken og tar en slurk av den varme sjokoladen. Samtidig lyses omgivelsene opp av et nytt lynglimt, etterfulgt av et tordenskrall som fortsetter å brumme langt der oppe i flere sekunder. Jeg betrakter uværet med fascinasjon. Det er juli, det er sommer og det er gråvær. Gråværssommer.

Hurra

2009-05-17T23:49:00.014+02:00

Helger er som regel en bra ting. Noen helger er enda bedre enn andre. Denne helgen har vært en slik helg.

Lørdag med Grand Prix-fest hos Silje og Kristin. 15 hyggelige mennesker, diverse spiselig og drikkelig, en TV, en treseters sofa, en pinlig underholdende kommentator og til tider svært så fascinerende sangbidrag og klesvalg, en fiolinist og tre spreke karer og en låt som har klistret seg fast i hodet mitt. Hurra for Norge!

Søndag med 17. mai i strålende vær.

Hvilepause på Aker Brygge med hyggelige folk.

Middag, kake, is, jordbær, ananas og vannmelon hos Margit og Kari.

Ligge i sola og bare være lat.

Takk for en flott helg!

Påskeøya

2009-04-21T21:45:00.011+02:00

Det hender at noen stiller spørsmålet med antydning til forundring i stemmen: "Kommer du fra Tjøme?" Det gjør jeg. Det går nemlig an å bo der året rundt, selv om enkelte antakelig tror at Tjøme åpner i mai og stenger i august.

Jeg tilbragte de fem påskeferiedagene mine på øya, og til tross for at jeg naturligvis gjerne skulle tatt en tur til den virkelige Påskeøya med de enorme, mystiske steinfigurene som må ha fascinert både Thor Heyerdahl og andre eventyrlystne, må jeg jo si at sommerøya gjorde en god jobb som midlertidig påskeøy. Svaberg, rullesteiner, holmer, hav, trær som ser nakne og forblåste ut etter vinteren, og tepper av vårblomster mellom vissent løv fra i fjor. Skogstier og kyststier, hus, hytter og naust, strender, fjell og skog. Riktignok ingen enorme, mystiske steinfigurer, men øya har i alle fall vippefyret på Verdens Ende. Ikke verst bare det.

I løpet av de neste ukene kommer 40 000 sommergjester til å gjenoppdage sommeridyllen på sommerøya. De ser aldri de nakne, forblåste trærne.

Søtt

2009-03-03T22:56:00.010+01:00

I dag spiste jeg karamell. Det var ikke frivillig, men karamellen gjemte seg inne i en sjokoladebit og kom ganske overraskende på meg, så da var jeg jo nødt til å spise den.

For seks uker siden kom jeg hjem fra Sør-Amerika, og både i Uruguay og Brasil er karamell en favoritt. Stor favoritt. Om noen ber meg om å plukke ut mine favorittsøtsaker, vil ikke karamell få noen plass på listen, men det var ikke til å unngå at jeg i løpet av ferien fikk i meg uante mengder likevel.

Frokost bestående av hvitt luftbrød med et tommeltykt karamellag, servert sammen med den søteste varme sjokoladedrikken du kan forestille deg? Søtt. Berlinerbolle fylt med flytende karamell? Søtt. Sjokoladekake med karamellkrem? Søtt.

Det er lenge til jeg skal spise karamell igjen.

Naturens underverk

2009-01-10T21:34:00.012+01:00

Regnet plasker ned mens den gamle bussen skrangler seg frem over humpete veier. Naa og da flerrer et lyn over himmelen. Jeg kikker ut paa vannet som siler nedover vindusruten, og lurer paa om jeg burde byttet ut sommerkjolen med piratbukse i dag. Bussjaaforen plystrer den samme linjen av en melodi om igjen og om igjen, han er visst i godt humor. Femten turister fra forskjellige land smiler av denne rare mannen som skal ta oss over til Argentina.

Iguazu Falls ligger paa grensen mellom Brasil og Argentina, og her stuper 275 fossefall opptil 80 meter ned i elven. I gaar besokte vi den brasilianske siden, i dag staar nabolandet for tur. Bussjaaforen setter oss av utenfor inngangen til nasjonalparken.

Etter en liten togtur, begynner vi aa vandre mot de storste fossefallene. Gangbroer er bygget over elven, det er vann paa alle kanter, med utallige smaa og frodige oyer. Regnet har gitt seg, solen glotter saavidt fram, og jeg angrer ikke lenger paa at jeg tok paa sommerkjolen. I elven ligger en vaaken alligator og glaner paa oss, litt lenger borte svommer en skilpadde rundt. Millioner av vanndraaper skaper et lett sommerregn over oss naar vi naermer oss Garganta del Diablo, den storste av alle fossene her. Vannet tordner ned i elven langt der nede. Det er et mektig syn.

Fossefallene er overalt. Vi ser dem ovenfra, nedenfra, fra siden. Vi beundrer utsikten, lar oss fascinere av de uendelige mengdene med vann som buldrer rundt oss og regnbuene som dannes blant vanndraapene. Knallgronne fugler har funnet et trygt sted aa bo mellom fossefallene, fargesterke sommerfugler flyr rundt oss, en stor iguana smetter inn i regnskogen i det vi passerer. En enorm maur som faar norske stokkmaur til aa virke knottsmaa kryper over bakken, mens to edderkopper er travelt opptatt med sommerfuglen de har fanget i nettet sitt. Vi horer dronnene fra fossefallene uansett hvor vi beveger oss, og over de gronne, frodige tretoppene skimter vi taakeskyene fra Garganta del Diablo.

Jeg knipser nok et bilde, og tenker at det ikke er rart at Iguazu Falls er en av kandidatene til aa bli blant verdens syv naturunderverk.

Vann

2009-01-10T07:20:00.003+01:00

To svaere, rodoransje sommerfugler danser i luften foran meg. Vi tusler gjennom skogen paa en rekke. Passerer elegante palmer, hoye, eldgamle traer, lave, groenne planter, digre blomster. En liten elv renner gjennom skogen, og kaster seg utfor en fjellskrent i en foss som ser ut som et tynt slor. Like bortenfor har en diger edderkopp spunnet et nett mellom to trestammer, og sitter og venter paa middagen. Alt virker storre enn i Norge. Traerne er hoyere, sommerfuglene enorme, fuglene synger mer intenst og insekter spiller sterkere enn noen gresshoppe hjemme ville gjort. Solstraaler sniker seg gjennom tretoppene og treffer plantene paa bakken, kaster et gyllent skjaer over bladene. Vi er i Iguazu Falls nasjonalpark, der Brasil, Argentina og Paraguay motes.

Snart ligger elven foran oss, og baaten venter. Redningsvester til alle, sekker og vesker legges igjen paa land, vi har en vaat opplevelse i vente. Baaten durer av gaarde, jobber seg gjennom bolger og elven som renner stritt nedover. Naa og da skyller vannet over oss. Jeg ser digre, hvite storkefugler paa de enorme steinene ved foten av fjellsiden som stuper ned i elven, ser utallige fossefall kaste seg utfor og skape taakeskyer naar vannet treffer elven. Baaten kjorer tett innunder en av fossene. En gang, flere ganger. Bak meg er det noen som hyler. Baatforeren gliser bredt. Jeg ser paa den tyske damen som sitter ved siden av meg, hun som har reist hit alene fra Rio de Janeiro. Hun gnir seg i oynene, myser gjennom de tusenvis av vanndraapene i luften. Vi ler. Not a single dry spot on me, sier damen. Perfect, svarer jeg og ler enda mer. Vinden rusker i haaret, vinden og vannet er forfriskende kjolig i den brasilianske, tropiske midtsommersvarmen. Rundt oss tordner fremdeles kaskader av vann nedover fjellsidene.

Vi har hatt vaart forste mote med Iguazu Falls.

No worries

2009-01-08T12:13:00.005+01:00

Jeg har vaert i skogen i Uruguay i noen dager. Trine, som jeg besoeker og reiser rundt sammen med, har det halve aaret hun har bodd i Montevideo vaert med som leder i en speidergruppe. Naa er det midt paa sommeren her, og speidergruppa har hatt sin sommerleir. 14 speidere i alderen 11-14 aar, fem ledere i tillegg til Trine og meg har tilbragt solfylte dager i skogen et par timer nord for Montevideo. Det har vaert herlig avslappende.

Aa vaakne opp i et telt til lyden av fuglekvitring. Spise frokost, gaa ned til elven og ta et morgenbad sammen med fjorten elleville unger. Nyte livet i en hengekoye mens gresshoppene spiller. Svomme oppover elven med frodig natur paa begge sider, nyte stillheten og det varme vannet midt paa dagen naar solen er paa sitt sterkeste. Tusle tilbake til leiren, bli mott av unger som sier noe jeg ikke skjonner, som ler naar jeg ikke forstaar, og som ivrig forsoker aa faa meg til aa skjonne hva de prover aa si. Kveldsbad i elven. Ligge i hengekoya og se stjernene glitre paa himmelen. Sitte rundt baalet om kvelden og se paa de gyldne flammene, langt borte fra stress, mas og plikter.

Jeg nyter fortsatt ferie, sommer og smaa og store oyeblikk.

De smaa oyeblikkene

2009-01-02T14:40:00.013+01:00

Jeg lukker oynene, og horer suset fra bolgene som skyller inn mot land, summingen av spanske ord fra forbipasserende og ropene fra fiskerne som selger fersk fisk fra huset jeg sitter ved. Jeg trekker pusten dypt, og kjenner lukten av saltvann og fisk. Jeg kjenner sanden mellom taerne og solen som varmer paa kroppen, paa de solbrente fottene mine, til tross for at jeg har sokt ly i skyggen av et hus. Jeg aapner oynene, skuer utover havet, svabergene og den lange sandstranden, ser fiskebaatene ligge paa rekke og rad, de idylliske smaa husene. Fastboende og turister rusler forbi i daffetempo. Stemningen er behagelig avslappet. Det er nyttaarsaften og jeg tenker at akkurat naa er dette det perfekte sted aa vaere, i den lille, sjarmerende fiskerlandsbyen Punta del Diablo ved kysten av Uruguay. Jeg nyter livet.

Noen timer senere boyer jeg hodet og entrer den hyggelige, lille restauranten i en stille del av Punta del Diablo. El Viejo y el Mar, som i Ernest Hemingways bok "Den gamle mannen og havet". Det er noen bord inne, og noen faa, smaa bord ute, med presenningsvegger og krakker av tre. Vi setter oss ute. Restauranten er nesten tom, bare de som jobber der og en mann som sitter alene ved et bord er aa se. Innehaveren av restauranten kommer ut og spor hva vi onsker, han anbefaler paella med reker og blekksprut. Han er hoy, har morkt haar og langt skjegg, det er noe spesielt med utseendet hans, noe herdet og sterkt, han passer inn i denne lille restauranten i den sjarmerende fiskerlandsbyen ved det store havet.

Vi venter paa maten, snakker med den andre gjesten, den irske mannen som flyttet til dette merkelige lille stedet for to aar siden, etter aa ha kommet hit paa ferie. Han har pause, forteller han, pause paa ubestemt tid. Vinden rusker i presenningsveggene, vi horer bruset fra kraftige bolger som skyller mot land, jeg tenker at dette er et sted der tiden kan staa stille. There's always tomorrow, sier den irske mannen. Vi nikker, spiser paella med sjomat og drikker ferskpresset fruktjuice og tenker at det ikke er noe sted vi heller ville vaert akkurat naa. Mens vi sitter der gaar timene, men vi enser det ikke.

Midnatt. Noen skyter opp nyttaarsraketter, fargene gloder paa himmelen i noen sekunder for de forsvinner ut i det store intet. Vi skaaler for det nye aaret. Ute gloder stjernene paa en krystallklar, nattsvart himmel, den vakreste stjernehimmelen jeg har sett paa lenge. Havet bruser videre inn i det nye aaret. 2009 fant veien til denne lille kroken av verden ogsaa.

Uruguay

2008-12-29T21:32:00.026+01:00

Det er fremdeles natt i Montevideo naar Trine og jeg tusler ut i den svale morgenluften. Klokken er knapt fem, og Uruguays hovedstad har saavidt begynt aa vaakne. Et par biler passerer oss, en mann hilser i det vi gaar forbi. De fleste vinduene er fremdeles morke. Vi rusler av gaarde, smaaprater om dette og hint, passerer gamle, slitte bygninger og nye, moderne hus, vi krysser gater, gaar forbi et par hjemlose som sover paa slitte skumgummimadrasser utenfor en av butikkene langs hovedveien. Mens vi gaar, vaakner Montevideo langsomt til live. Vi naermer oss busstasjonen, klokken er snart kvart paa seks.

Busstasjonen er allerede et travelt sted. Jeg ser meg rundt, ser etter turister, finner ikke saa mange. Turistene stopper ikke i Uruguay, de skal til Brasil, til Argentina, ikke til dette lille landet midt i mellom. Brasil har Rio de Janeiro, strender og Amazonas, Argentina har den pulserende storbyen Buenos Aires, endelose pampassletter, vakre fjell og det barske Ildlandet i sor. Lonely Planet forteller meg at Uruguay er kjent for strendene og for aa ha vunnet en fotballkamp i 1930. Er dette virkelig alt landet kan skryte av?

En buss tar oss til Colonia del Sacramento, maalet for denne grytidlige utflukten. Den vesle byen har smaa, brosteinsbelagte gater, sjarmerende, gamle hus, havet. Vi tusler rundt, nyter solen, jeg suger inn inntrykk og tenker at dette er noe helt annet enn den slitne gamlebyen i Montevideo, der gatene er stovete og husene baerer preg av manglende vedlikehold. Vi setter oss nede ved havet og nyter den friske brisen og lukten av saltvann.

Et stykke utenfor Colonia del Sacramento ligger det bittelille stedet Colonia Suiza, den sveitsiske kolonien, grunnlagt paa 1800-tallet. Vi spor en dame om hva stedet har aa by paa. Ingen ting, svarer damen, her er det ikke noe aa se. Vi tusler av gaarde, kommer til utkanten av byen. Husene her er smaa, og de er ikke inngjerdet som i Montevideo. I hagene vokser blomster og planter i en skjonn uorden, en ku staar bundet fast til et tre og gresser stille, en moped suser forbi oss. Vi gaar litt videre, en hest med en gammel trevogn passerer paa en stovete grusvei, og i en groft staar en sau og gumler gress. Vi stopper for aa ta bilde, en mann stopper og forteller at sauen heter Matilda. Mannen forteller om stedet, spor om Norge, lurer paa om det er kaldt der. Litt senere moter vi en liten gutt paa sykkel, han har en ku i baand etter seg. Stedet er fullt av landlig idyll, og en herlig ro og stillhet hviler over omraadet.

Jeg har ferie, og har saa smaatt begynt aa oppdage hva Uruguay har aa by paa. Jeg gleder meg til aa se mer.

Sommer i desember

2008-12-27T08:09:00.010+01:00

I dag setter jeg meg på flyet på Gardermoen, og etter en reise som inkluderer fem timer i Paris og åtte timer i Rio de Janeiro, uten annet selskap enn håndbagasjen min, lander jeg i Montevideo. Der er det sommer, og sommeren i Uruguay og Brasil er varm.

Trine, som har bodd i Montevideo et halvt år og skal være mitt reisefølge, har gitt meg beskjed om å ta med lite klær. Det er visst ikke nødvendig med stort annet enn shorts og singlet, og én lett genser og eventuelt en sommerbukse - mot solen - holder. Et par sandaler er alt jeg trenger av fottøy, og om nettene trenger jeg lakenpose eller en tynn sovepose, avhengig av hvor vi skal sove.

Strømpebukser og vinterjakke blir med andre ord igjen i skapet hjemme når jeg om noen timer setter kursen mot søramerikanske varmegrader. Det synes jeg er helt greit.

Another year has gone by

2008-12-26T23:57:00.002+01:00

Det sies at tiden går. Selvsagt er jeg ikke uenig i at tiden går, men hvis jeg kan nyansere det litt, vil jeg foretrekke å si at tiden løper. Heldigvis løper den ikke fra meg, for jeg klarer da til en viss grad å henge med, selv om det også i år har vært svært travle perioder. Uansett; om ganske få dager blar vi om til 2009 i kalenderen, og 2008 blir dermed historie.

For min del skriver 2008 seg inn i historien som et godt år uten de helt store forandringene i hverdagen. Jeg bor fremdeles i Oslo, deler fremdeles sokkelleiligheten på Bekkelagshøgda med Ingelin, jobber fremdeles i barneverntjenesten, synger fremdeles i Kor Major og trives fremdeles med alt dette.

2008 har vist seg å bli et innholdsrikt reiseår. Turné med Kor Major til Estland, Latvia og Sverige i påsken, slottsbryllup i Sverige i juli, olivenplukking og andre opplevelser i Palestina og samtidig en rask kikk på Israel i høst, og årets siste dager skal jeg tilbringe i Uruguay, landet ved foten av Brasil. Avreise i morgen.

Det nevnte slottsbryllupet var et av årets høydepunkter. Min fetter Eirik giftet seg med Tonje, og siden brudeparet ønsket å gjøre noe helt spesielt, ble det altså bryllup på et svensk slott. Vi tilbrakte en hel helg på slottet i flotte omgivelser og med den luksus man forventer av et slottsopphold, og selve bryllupet ble virkelig noe for seg selv. Røde løpere, kongekrabbe, seksetasjers bryllupskake fra Pascal, en operasanger fra den norske opera… Der var ingen ting overlatt til tilfeldighetene.

Ellers har året inneholdt et par jubileer, med feiring av farmors 80-årsdag i Trondheim og mammas 50-årsdag i mars, med forsinket feiring i juni. Selv er jeg heldigvis bare kommet halvveis til 50.

Det er imidlertid ikke bare de største begivenhetene som har preget året som har gått. Å sitte på kafé og prate, snakke i telefonen med en jeg ikke har sett på lenge, samle venner til spillkvelder, bade i sjøen en varm sommerdag eller gå en tur og nyte flotte høstfarger - slike hverdagslige ting er i høyeste grad verdt å huske på og å sette pris på.

Når året ganske snart avsluttes og jeg ønsker et nytt år velkommen, skjer det altså i en annen verdensdel, på reisefot. Det blir en av de store begivenhetene, med spennende opplevelser og erfaringer, og på samme måte som 2008 slutter, starter 2009. Så får vi se, da, om tiden i 2009 vil gå eller løpe. Jeg har en viss anelse om hva svaret vil bli.

Tusen takk til alle som har vært med på å gjøre 2008 til et godt år!

It's a beautiful day

2008-12-09T20:24:00.007+01:00

Det finnes mange dager. Nå tenker jeg ikke på det faktum at vi har 365 av dem i ett år, eller at det finnes for eksempel mandager, onsdager og lørdager. Jeg tenker på alle de dagene som heter noe mer. Vi har høytidsdager, som julaften, palmesøndag og Kristi Himmelfartsdag. Vi har nasjonaldager, bursdager, Sankthansaften, farsdag, kvinnedag, narredag, vintersolverv, nyttårsaften, FN-dagen, Olsok, Valentines Day, arbeidernes dag... Som sagt, det finnes mange dager.

Men hva med alle de andre dagene, de som kommer innimellom, de helt vanlige mandagene, onsdagene eller lørdagene? Hva med 21. november, 11. oktober og 26. juni?

Ved en tilfeldighet kom jeg over denne merkedagoversikten for 2009, og jeg har oppdaget at det finnes mange flere dager enn jeg vet om. Visste du for eksempel at 21. november er verdens fjernsynsdag? At det er den internasjonale eggdagen 11. oktober? Hvem vet at 26. juni er villblomstenes dag?

Nå kan man jo lure på hva egg og villblomster skal med en egen dag, og hva som er tanken bak den internasjonale teddybjørndagen 27. oktober kan man jo også undre seg over, men jeg er helt sikker på at det er hyggelige dager.

Det finnes dager der tanken helt klart er å oppfordre oss til å tenke på andre enn oss selv, for eksempel 20. februar, som er verdens dag for sosial rettferdighet, og 22. mars, som er verdens vanndag. 10. desember er menneskerettighetsdagen. Det passer jo bra midt i julestria når de fleste er travelt opptatt med sitt og sine.

Vi har kulturelle dager, som den internasjonale poesidagen 21. mars, verdens teaterdag 27. mars og den internasjonale musikkdagen 1. oktober. Høsten er høysesong for matrelaterte dager, for eksempel fårikålens dag 24. september, verdens brøddag 16. oktober og epledagen 17. oktober.

Jeg antar at man kan finne en dag for det meste dersom man bare leter litt, men jeg tror jeg lar det bli med ovennevnte. Dersom noen skulle ønske å markere eggdagen eller brøddagen en gang i fremtiden, er det bare å si fra. Jeg koker gjerne egg og baker brød! Og 21. november er det vel tillatt å se ekstra mye på TV?

Til slutt må jeg forøvrig nevne at 3. mai er verdens latterdag. Det høres jo ut som en riktig så gøyal dag!

Hvor skal du feire nyttårsaften?

2008-11-25T17:57:00.001+01:00

Om under en uke kan vi krysse av første desemberdag på kalenderen. Selv om desember lurer rett rundt hjørnet, vil nok noen synes at det er litt tidlig å begynne å planlegge nyttårsaften. Jeg er ikke enig. Jeg planlegger. Jeg gleder meg. Jeg lar tankene vandre, langt utenfor landets grenser, helt til Sør-Amerika.

Forrige gang jeg bestilte flybilletter, var det nesten seks måneder til jeg faktisk skulle fly. I dag har jeg bestilt billetter igjen, og denne gangen er det bare 32 dager til avreise. I slutten av desember beveger jeg meg ut i den store verden igjen, over Atlanterhavet, med Uruguay og Brasil som reisemål.

I Uruguay møter jeg Trine, ei venninne som siden i sommer har bodd i hovedstaden Montevideo og jobbet som praktikant i UNICEF. Den jobben avslutter hun i desember, men før hun setter kursen mot Norge igjen, skal vi reise litt rundt i Uruguay og sørlige Brasil.

Det er fremdeles bare tre uker siden jeg kom tilbake fra Palestina. To langturer i løpet av to-tre måneder kan kanskje virke i overkant mye, men jeg er av den oppfatning at man må gripe mulighetene når man har dem. Jeg har muligheten nå.

For min del blir det altså nyttårsfeiring i Brasil. Det høres ikke så verst ut, vel?

Tolv dager

2008-11-10T16:22:00.009+01:00

I tolv intense dager har jeg vært på reisefot. Nå som jeg er tilbake, får jeg naturlig nok stadig spørsmål om hva jeg har gjort. Det er tid for en oppsummering.

Jeg har vært i Jerusalem, byen som yrer av liv og oser av kultur og historie. Jeg har sett Klagemuren, Gravkirken, Al-Aqsa-moskéen, Via Dolorosa, Oljeberget, gamlebyen med sine smale gater som danner en labyrint fylt med mennesker, lukter og alle slags varer.

Jeg har vært i Betlehem, byen med Fødselskirken, Shepherd’s Field og grotten der noen mener at hyrdene fikk beskjeden om at Jesus var født.

Jeg har vært i Jeriko, den eldste byen i verden som fremdeles er bebodd. Jeg har tatt verdens lengste taubane under havnivå opp til Mount of Temptation, besøkt et greskortodoks kloster som ligger i den stupbratte fjellsiden, spist lunsj på YWCA og sett Sakkeustreet og de eldgamle restene av bymuren.

Jeg har vært i Ramallah, den trafikkfylte byen som i praksis fungerer som Palestinas hovedstad.

Jeg har vært i Hebron, byen der det er netting over gatene for å hindre at palestinerne blir angrepet ovenfra av israelske settlere som bor i de øverste etasjene i husene.

Jeg har badet i Dødehavet, smurt meg inn med gjørme og nytt solen.

Jeg har besøkt Holocaustmuseet, en olivenpresse, et glassblåseri, en klinikk og et kvinnesenter. Jeg har vært i flyktningleiren Deheisha, besøkt organisasjoner som på ulike måter jobber med konflikten og folket, hørt foredrag og vært på guidede turer. Jeg har sett settlement etter settlement, bygget ulovlig av israelere på palestinsk jord, og lært mye om settlementproblematikken.

Jeg har besøkt Signe og Ali, som er tante og onkel til Helene som også var med på turen. Jeg har sett Cliff Hotell og hørt mer om kampen Signe og Ali fører for å få beholde hotellet.

Jeg har stått opp klokken fire om morgenen for å være med som observatør og oppleve kaoset og urettferdigheten som utspiller seg på Checkpoint 300 mellom Betlehem og Jerusalem, det eneste stedet der palestinere med tillatelse til å reise inn til Jerusalem for å arbeide slipper gjennom.

Jeg har plukket oliven tre halve og en hel dag sammen med palestinske familier og med andre internasjonale i alle aldere. Jeg har hørt familienes historier, spist lunsj i skyggen av oliventrær, sett hvordan bøndenes landområder okkuperes og trues av settlementutbygging, og jeg har opplevd hvilke vanskeligheter palestinerne møter når de skal plukke olivenene sine.

Jeg har opplevd å bli sett på som en trussel, å ikke få gå hvor jeg vil, å vente i alt fra minutter til timer for å slippe gjennom en sperring eller et checkpoint. Jeg har opplevd en hverdag der soldater, checkpoints, mur og stengsler er normalt, der trusler om arrestasjon sluttet å overraske og der jeg har blitt siktet på med maskingevær flere ganger enn jeg kan telle.

Jeg har besøkt Oush Grab, en nedlagt militærbase, og malt over rasistiske ytringer og stygge slagord som israelske settlere har tagget på bygningene der.

Jeg har bodd på 12-mannsrom på hostel i Jerusalem, og på 2-mannsrom på hotell i Beit Sahour utenfor Betlehem. Jeg har vært på konsert med et band fra Betlehemsområdet, møtt olivenplukkere fra mange land, shoppet, tatt bilder, lyttet, sett og lært, stått opp tidlig, sovnet på bussen. Jeg har følt meg som turist, student og solidaritetsarbeider på samme tid.

Tolv dager. Er det rart hodet mitt bobler over av inntrykk?

Live har forøvrig også skrevet et oppsummeringsinnlegg. Det er langt, men verdt å lese.

En annerledes hverdag

2008-11-07T21:24:00.002+01:00

Så har jeg fått det bekreftet nok en gang. Tiden går fort når man er på reisefot. Plutselig er jeg tilbake i Norge, hvor rester av den første snøen fremdeles ligger på bakken og livet har gått sin vante gang mens vi var borte. Hverdagen møtte meg brått og brutalt med alle plikter og arbeidsoppgaver, bunken med ting jeg må ta fatt på har ikke krympet mens jeg var borte, og samtidig føler jeg at jeg ikke har landet helt. Jeg befinner meg riktignok i Norge, men tankene mine henger fremdeles igjen i Palestina. Så mange opplevelser, så mange inntrykk. Dager fylt til randen av informasjon, erfaringer, opplevelser og historier, og minnekort smekkfulle av bilder som dokumenterer det jeg har opplevd.

Etter en lang reise og en tur innom korøvelse på veien hjem, kom jeg hjem halv elleve mandag kveld. Tirsdag morgen ventet jobben. Jobben jeg kan dra til uten å ta en lang omvei fordi raskeste vei er sperret av en åtte meter høy mur. Jobben jeg kan dra til uten å bli stoppet av soldater med maskingevær som vil sjekke ID-kortet mitt for å finne ut om jeg har tillatelse til å dra videre. Jobben jeg kan dra til uten å stå i timelange køer for å passere et checkpoint, og uten å bli behandlet på en nedverdigende måte av soldater som viser at de har makt til å behandle meg som de vil.

Nordmenns hverdag er så annerledes enn den hverdagen palestinerne lever i, og det er ikke lett å formidle til andre hva jeg har opplevd de siste to ukene. Hvor begynner jeg, hva skal jeg fortelle, hvordan kan jeg forklare på en kort og enkel måte, når hodet mitt bobler over av tanker og inntrykk?

Det er ikke mulig for meg å fullt ut forstå hvordan det er å leve i et okkupert område, men jeg har i det minste lært mye og fått større forståelse for palestinernes situasjon. Jeg kan ikke la være å fortelle om dette, selv om det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Det handler om å bidra med det jeg kan; om å være en av dråpene som til slutt får begeret til å renne over slik at forandring kan skapes.

Jeg må bare sortere litt tanker først. Så kan jeg fortsette å skrive, fortsette å fortelle, i håp om at noen vil lese, lytte, lære og kanskje la seg engasjere.

Olivenplukkerbloggen

2008-11-01T22:48:00.005+01:00

Anbefaler aa ta en titt innom Olivenplukkerne, vaar felles reiseblogg. Den oppdateres oftere enn min egen blogg, fordi det er flere som bidrar med innlegg.

Fra A til Aa

2008-10-29T18:43:00.009+01:00

Arabic Maybe Time: Alt er veldig uforutsigbart for palestinerne, fordi de for eksempel aldri vet hvor lang tid de vil bruke paa aa komme gjennom et checkpoint.

Bilder: Ingen trenger aa vaere redd for at vi ikke tar nok bilder!

Checkpoints: Utrolig urettferdig. Palestinerne sjekkes grundig og maa gjerne staa i uendelig lange koer, mens israelske bosettere kjorer rett gjennom uten aa bli stoppet.

Dingsen: Live sin ipod med Internett! Flittig brukt i resepsjonen paa hotellet, der det er traadlos Internettilgang.

EAPPI: Ledsagere fra Kirkenes Verdensraad. Vi motte norske Dirk, som blant annet observerer paa checkpoint og rapporterer videre om ting som skjer der og om behandlingen palestinere utsettes for.

Fritid: Veldig lite. Mye opplegg gjennom olivenplukkings-programmet, i tillegg til at vi norske gjor en del ting paa egenhaand. Vi blir slitne.

Galninger: Hele situasjonen her nede er absurd.

Helse: Stort sett bra for oss alle. Litt magetrobbel for noen, men har stort sett gatt raskt over. Det har gaatt verst utover Stine, som fikk testet sykehuset i dag etter onske fra lederne for olivenplukkingsprogrammet, men hun er heldigvis oppegaende og i bedre form naa.

Inntrykk: Utrolig mange!

Jerusalem: En levende by med mange ting aa se.

Klaer: Alt fra t-skjorte til t-skjorte, genser og jakke.

Lover: Palestinerne maa forholde seg til andre lover enn israelerne.

Mat: Pitabrod til frokost, pitabrod til lunsj, pitabrod til middag... Men veldig mye god mat, altsaa.

Natur: Landet bestaar av bakker, og det er derfor flott utsikt nesten overalt.

Olivenplukking: Morsommere enn forventet. Ikke goy naar det regner.

Plan for morgendagen: Seks av oss drar til Jeriko og Dodehavet, mens resten skal vaere med paa et seminar i regi av olivenplukkingsprogrammet.

Q-tips: Kan det brukes i stedet for neglborste? Vi blir i hvertfall veldig mokkete under neglene av olivenplukkingen.

Rom: I Jerusalem bodde vi paa tolvmannsrom paa et hostel med svaert enkel standard. Naa bor vi paa tomannsrom paa hotell i Beit Sahour, like utenfor Betlehem. Store rom, gulvet er rent, det er varmt vann og nok trykk i dusjen, sengene res opp daglig og vi faar nye haandklaer hver dag. Enkel standard er greit en stund, men det var godt aa komme til hotellet.

Shopping: Flotte sjal i alle farger og monstre. Marte har kjopt ti stykker.

Trekkspill: Noen av de som plukker oliven sammen med oss, er fra et omreisende sirkus. De spiller trekkspill og synger - uten pause.

Undertoy: Ligger paa utstilling i salgsbder i gamlebyen i Jerusalem.

Vaeret: Varierer mellom sol og regn, kaldt og varmt.

WC: Toalettpapir kastes i soppelbotte for aa unngaa at rorene tettes.

X-mas: Betlehem er kanskje det eneste stedet hvor jeg til nod kan gaa med paa at det er greit at julepynt henger framme i andre maaneder enn desember og begynnelsen av januar.

Yad Vashem: Holocaustmuseet i Israel. Se tidligere blogginnlegg.

Zionism: Sionistene hevder at det jodiske folk utgjor en etnisk gruppe som har raaderetten over det de kaller Israel, og som inkluderer Palestina.

Aerlighet: Paa flyplassen maa vi passe paa hva vi sier, og aerlighet varer ikke alltid lengst, desverre.

Orkenlandskap: Landet er generelt tort, men noen steder er torrere enn andre.

Aatti: Omtrent saa mange internasjonale deltar paa olivenplukkingsprogrammet, fordelt paa to grupper. Vaar olivenplukkingsgruppe bestaar av oss tolv norske, en liten gjeng amerikanere, en sveitser, et par nederlendere, en canadier, to svensker, en fra Slovakia... Har sikkert glemt noen naa. Vi fra Norge er de yngste.

Smaa draaper i et stort hav av opplevelser

2008-10-29T18:27:00.007+01:00

Det er utrolig vanskelig aa fortelle om det vi opplever gjennom en blogg. Dagene er proppfulle av opplevelser og inntrykk, og jeg faar knapt faar tid til aa sortere alt i mitt eget hode. Aa formidle ting er derfor ikke saa lett, og jeg foler det blir litt tilfeldig hva jeg faar fortalt. Dere som er interessert i aa lese mer om hva vi gjor hver dag, kan gaa inn paa denne siden - der kommer det daglige oppdateringer om hva vi har gjort, i tillegg til at det legges ut noen bilder fra hver dag. Vaar gruppe er gruppe B.

Det handler om mennesker

2008-10-28T12:53:00.001+01:00

I mange aar har jeg unngaatt aa forholde meg til konflikten i Midtosten. Nyhetene flimret over TV-skjermen, og jeg horte saa mye om Palestina og Israel som jeg ikke forstod, fordi jeg ikke hadde nok bakgrunnskunnskap. Jeg tenkte hele tiden at det sikkert er en riktig side og en gal side - eller i det minste at jeg kunne vaere mer enig med den ene parten - og at jeg en gang maatte ta stilling til hvilken side jeg mente hadde rett.

Jeg tok kanskje feil. Det viktigste er kanskje ikke aa holde med den ene eller den andre parten, fordi noen har rett og andre tar feil. Det handler forst og fremst om hvordan mennesker behandles. Det handler om mennesker og om menneskerettigheter. Det handler om retten til aa ferdes fritt fra punkt A til punkt B. Det handler om retten til aa bli behandlet likt som naboen. Det handler om retten til aa ikke bli fratatt egen eiendom. Det handler om retten til aa fole seg trygg, og til aa ikke undertrykkes. I konflikten her nede er det palestinerne som er den tapende part. Maaten de behandles paa faar meg til aa bli sint, frustrert, trist og oppgitt.

I dag stod vi norske opp midt paa natten og dro til et checkpoint mellom Betlehem og Jerusalem. Palestinere som jobber i Jerusalem - paa andre siden av muren - og som har tillatelse til aa reise fra Vestbredden, maa hver dag staa i lang ko for aa komme gjennom checkpointet. Det kan ta en halv time aa komme gjennom, eller man kan staa der i tre timer. I dag var visst en daarlig dag. Vi kom til checkpointet halv fem, og stilte oss i en lang, lang ko. En rar ko. Den stod stille helt til alle plutselig presset fra alle kanter for aa komme framover og inn i en slags slusegang. Saa stod koen stille igjen en stund, for alle plutselig presset paa nytt. Fem av oss ga opp aa komme oss inn i slusen, fordi det var skummelt og utrolig vanskelig aa komme seg fremover naar man presses hardt fra alle kanter samtidig. Jeg folte at jeg mistet kontrollen fullstendig. Folk er desperate etter aa komme seg fort fram, slik at de kanskje rekker jobben. Uten forvarsel kan de israelske soldatene stenge checkpointet uten grunn. I dag var det plutselig stengt i over 40 minutter mens vi stod utenfor og ventet. De israelske soldatene behandler palestinerne paa en ufattelig nedverdigende maate, og bruker ulike hersketeknikker for aa vise hvilken makt de har. De gjor ting vanskelig for palestinerne - ikke fordi det faktisk ER vanskelig, men fordi de KAN gjore det vanskelig. Samtidig som palestinerne maa staa i den evinnelig lange koen hver eneste morgen, kjorer israelske settlere og turistbusser med internasjonale rett gjennom uten aa se hva som foregaar like ved, og uten aa mote en eneste hindring. Det er saa fryktelig urettferdig.

Jeg maa forovrig legge til at fem av oss aldri kom oss inn i slusen og gjennom checkpointet sammen med palestinerne. Vi ga opp etter aa ha ventet i nesten tre timer, tok en taxi til Betlehem og buss til Jerusalem. Vi kunne gjore dette fordi vi var internasjonale. Palestinerne stod fremdeles i ko, uten aa ha noen alternativer.

Det handler om forskjellsbehandling, om undertrykking og om makt. Det handler om at staten Israel behandler palestinerne paa en maate som er saa enormt urettferdig.
For vaar del handler det ogsaa om aa si fra om at brudd på rettigheter forekommer; at det faktisk er en del av hverdagen til tusener av mennesker. Stemmen min er ikke saerlig hoy, jeg er ingen kjendis som alle lytter til, og jeg har ingen innflytelse på personer som faktisk blir lyttet til her i landet. Men jeg sier fra likevel, til de som horer meg, selv om det er en liten draape i havet. Det er tross alt kombinasjonen av tusenvis av sma draaper som til slutt faar et beger til aa renne over.

Forskjellsbehandling

2008-10-26T21:37:00.003+01:00

Da jeg var paa tur med Aktive Fredsreiser til Polen, Tsjekkia og Tyskland i 10. klasse for aa besoke konsentrasjonsleire, fikk vi utdelt hver vaar T-skjorte. Den var svaer og svart og sponset av banken, og med liten, kursiv skrift som havnet midt over venstre bryst stod ordene: "Den som glemmer historien, maa leve den om igjen".

Holocaustmuseet Yad Vashem i Jerusalem er svaert, og man kan vandre rundt i timevis dersom man har tid til dette. Vi var der i noen timer paa fredag. Museet er paakostet og flott, og man kan se at de har brukt enormt mye ressurser paa aa bygge det. Overalt kan man se smaa filmer av folk som forteller om egne opplevelser under Holocaust, og det er lagt mye arbeid i aa faa ting til aa gjoere inntrykk. Turen gjennom museet avsluttes med informasjon om opprettelsen av staten Israel i 1948, og det blir gitt uttrykk for at dette er losningen på alle problemene.

Kunnskap om Holocaust er viktig, men ser ikke israelerne at de er i ferd med aa gjenta historien ved aa begaa samme type overgrep mot palestinerne? Israel bruker Holocaust til aa legitimere dagens politikk, mens de lar den palestinske befolkningen leve under okkupasjon og undertrykkelse. "Noen var faele mot oss, og dessuten har Gud lovet oss dette landet, saa her skal vi bo og gjoere som vi vil, mens dere, som har bodd her i aarhundrer, faar pelle dere vekk. Hvis dere ikke gjoer det frivillig, skal vi soerge for aa gjoere livet saa surt for dere at dere til slutt gir etter". Jeg likte egentlig ikke museet, selv om det var mye bra der. Det foltes helt annerledes aa vaere der enn aa gaa rundt i Auschwitz og Sachsenhausen. Jeg gikk fra Yad Vashem med folelsen av at det kun er bygget for aa legitimere Israels handlinger.

I foelge israelsk lov kan ikke palestinere fra Jerusalem ha palestinere fra Vestbredden som passasjerer i bilen sin uten tillatelse fra israelske myndigheter. Dette er et typisk eksempel paa en lov som ikke har noen fornuftig hensikt, men som kun er der for aa gjoere livet vanskeligere for palestinerne. Videre er checkpoints, murer, vakter og terminaler en normal del av hverdagen.

Hvordan kan det vaere slik at Israel onsker alle velkommen og gir deg statsborgerskap saa lenge du har joedisk avstamming, samtidig som palestinerne som har bodd i omraadet i aarhundrer drives vekk og ikke har rett til aa vende tilbake? Hvordan kan det vaere slik at Israel gang paa gang bryter internasjonal lov, og at de gjentatte ganger unnlater aa folge FN-resolusjoner? Hvordan kan israelere bygge settlement etter settlement paa palestinsk land og mene at de har rett til aa bo der og at landet tilhorer staten Israel?

Hvor blir det av respekten for menneskerettighetene oppe i alt dette?