Natt paa savannen

Savannen ligger mork og stille foran meg. Natten er beksvart, men i vannhullet tyve meter unna kan jeg se refleksjonen av sjiraffen som staar paa kne for aa drikke. Det hoye, elegante dyret boyer den lange halsen sin og tar nok en slurk av vannet. Over den nattsvarte stjernehimmelen flakser flaggermusene, et par mygg surrer rundt oret mitt, en sjakal lusker forbi faa meter bak meg. Jeg har blikket festet paa vannhullet, paa sjiraffen, paa den svarte horisonten - venter i spenning paa at flere dyr skal finne veien ut av gjemmestedene sine i buskene der ute. Alt virker saa fredfullt denne kvelden. Elefantene har gaatt sin vei etter aa ha drukket litervis med vann, badet i vann og gjorme, rullet seg i stovet og drukket enda mer. Sebraene som ble jaget vekk da elefantene dukket opp er ikke aa se, ei heller de tre neshornene som var her for noen minutter siden, og som ampert jaget vekk en innpaasliten hyene. Jeg lytter til flaggermusenes intense lyder, til gresshoppene som spiller, jeg ser sjiraffen bevege seg grasiost inn i den morke natten, lar blikket vandre over stjernehimmelen - og plutselig er den der, lusker ut fra morket tredve meter fra meg. Den store hannloven er et flott syn der den beveger seg lydlost ned mot den speilblanke vannflaten. Jeg holder pusten et oyeblikk og nyter synet, lar meg fasinere av det vakre dyret som staar alene nede ved vannhullet og slukker torsten etter den hete dagen paa savannen. I denne stunden virker verden utenfor saa uendelig fjern. Jeg nyter kvelden paa den afrikanske savannen, og tenker at dette er det perfekte stedet aa vaere akkurat naa.

Paa eventyr i Afrika

Etter en lang sommer med mye jobbing, har jeg endelig sommerferie. Tre uker i soerlige Afrika - helt herlig!

Dette har jeg gjort den siste uken:

Vaert paa rundtur soer for Cape Town og sett hvaler, pingviner, strutser med unger, brun sebra og bavianer, Cape Point og Cape of Good Hope og Table Mountain National Park.

Besoekt Robben Island, hvor Nelson Mandela satt i 18 av de 27 aarene han var fengslet.

Tatt taubane opp til Table Mountain og skuet utover Cape Town.

Kjoert utallige timer i truck med plass til 24 personer og sett flotte landskap.

Padlet paa Orange River.

Overnattet i smaa telt paa campingplasser i den afrikanske villmarken med sjakaler tuslende rundt teltet om natten (og staatt ansikt til ansikt med tre av dem).

Sett solnedgangen over Fish River Canyon.

Staatt opp klokken fem om morgenen for aa klatre opp paa en av sanddynene i Namiboerkenen og se soloppgangen.

Vandret barbent i roed oerkensand med en lokal guide som kunne alt om sanden og livet i oerkenen.

Vaert i township/slumomraade ved Swakopmund i Namibia og moett skjoenne unger, smilende mennesker, en hoevding og en medisindame, spilt biljard paa en lokal pub og spist larver!

Spist kudu, vortesvin, springbok, struts og impala.

Sett utallige, gloedende soloppganger og solnedganger, fantastiske fjell og endeloese gressletter.

Blitt kjent med hyggelige folk som er med paa den samme rundturen som Lina og meg.

Sett mange dyr, selv om vi foreloepig ikke har vaert paa ordentlig safari.


Det beste av alt er at dette kun er begynnelsen paa eventyret. To nye uker fulle av opplevelser venter, og jeg gleder meg til fortsettelsen!

Uvær

Et lyn flerrer over den grå himmelen og lyser opp de tilsynelatende beksvarte grantrærne hos naboen i et kort øyeblikk. Sekundet etter braker himmelen løs i et øredøvende tordenskrall. Uværet er rett over meg, verden har mistet fargene sine, og regnet styrter ned i ubegripelige mengder. Gjennom det åpne vinduet hører jeg den jevne lyden av tunge dråper som treffer bakken, vann som renner, vann som drypper, dråper som trommer mot verandaen over meg. Jeg pakker teppet godt rundt meg, krøller bena sammen i den brede vinduskarmen, legger fra meg boken og tar en slurk av den varme sjokoladen. Samtidig lyses omgivelsene opp av et nytt lynglimt, etterfulgt av et tordenskrall som fortsetter å brumme langt der oppe i flere sekunder. Jeg betrakter uværet med fascinasjon. Det er juli, det er sommer og det er gråvær. Gråværssommer.

Hurra

Helger er som regel en bra ting. Noen helger er enda bedre enn andre. Denne helgen har vært en slik helg.




Lørdag med Grand Prix-fest hos Silje og Kristin. 15 hyggelige mennesker, diverse spiselig og drikkelig, en TV, en treseters sofa, en pinlig underholdende kommentator og til tider svært så fascinerende sangbidrag og klesvalg, en fiolinist og tre spreke karer og en låt som har klistret seg fast i hodet mitt. Hurra for Norge!




Søndag med 17. mai i strålende vær.




Hvilepause på Aker Brygge med hyggelige folk.




Middag, kake, is, jordbær, ananas og vannmelon hos Margit og Kari.




Ligge i sola og bare være lat.



Takk for en flott helg!

Påskeøya

Det hender at noen stiller spørsmålet med antydning til forundring i stemmen: "Kommer du fra Tjøme?" Det gjør jeg. Det går nemlig an å bo der året rundt, selv om enkelte antakelig tror at Tjøme åpner i mai og stenger i august.

Jeg tilbragte de fem påskeferiedagene mine på øya, og til tross for at jeg naturligvis gjerne skulle tatt en tur til den virkelige Påskeøya med de enorme, mystiske steinfigurene som må ha fascinert både Thor Heyerdahl og andre eventyrlystne, må jeg jo si at sommerøya gjorde en god jobb som midlertidig påskeøy. Svaberg, rullesteiner, holmer, hav, trær som ser nakne og forblåste ut etter vinteren, og tepper av vårblomster mellom vissent løv fra i fjor. Skogstier og kyststier, hus, hytter og naust, strender, fjell og skog. Riktignok ingen enorme, mystiske steinfigurer, men øya har i alle fall vippefyret på Verdens Ende. Ikke verst bare det.

I løpet av de neste ukene kommer 40 000 sommergjester til å gjenoppdage sommeridyllen på sommerøya.

De ser aldri de nakne, forblåste trærne.

Søtt

I dag spiste jeg karamell. Det var ikke frivillig, men karamellen gjemte seg inne i en sjokoladebit og kom ganske overraskende på meg, så da var jeg jo nødt til å spise den.

For seks uker siden kom jeg hjem fra Sør-Amerika, og både i Uruguay og Brasil er karamell en favoritt. Stor favoritt. Om noen ber meg om å plukke ut mine favorittsøtsaker, vil ikke karamell få noen plass på listen, men det var ikke til å unngå at jeg i løpet av ferien fikk i meg uante mengder likevel.

Frokost bestående av hvitt luftbrød med et tommeltykt karamellag, servert sammen med den søteste varme sjokoladedrikken du kan forestille deg? Søtt. Berlinerbolle fylt med flytende karamell? Søtt. Sjokoladekake med karamellkrem? Søtt.

Det er lenge til jeg skal spise karamell igjen.

Naturens underverk

Regnet plasker ned mens den gamle bussen skrangler seg frem over humpete veier. Naa og da flerrer et lyn over himmelen. Jeg kikker ut paa vannet som siler nedover vindusruten, og lurer paa om jeg burde byttet ut sommerkjolen med piratbukse i dag. Bussjaaforen plystrer den samme linjen av en melodi om igjen og om igjen, han er visst i godt humor. Femten turister fra forskjellige land smiler av denne rare mannen som skal ta oss over til Argentina.

Iguazu Falls ligger paa grensen mellom Brasil og Argentina, og her stuper 275 fossefall opptil 80 meter ned i elven. I gaar besokte vi den brasilianske siden, i dag staar nabolandet for tur. Bussjaaforen setter oss av utenfor inngangen til nasjonalparken.

Etter en liten togtur, begynner vi aa vandre mot de storste fossefallene. Gangbroer er bygget over elven, det er vann paa alle kanter, med utallige smaa og frodige oyer. Regnet har gitt seg, solen glotter saavidt fram, og jeg angrer ikke lenger paa at jeg tok paa sommerkjolen. I elven ligger en vaaken alligator og glaner paa oss, litt lenger borte svommer en skilpadde rundt. Millioner av vanndraaper skaper et lett sommerregn over oss naar vi naermer oss Garganta del Diablo, den storste av alle fossene her. Vannet tordner ned i elven langt der nede. Det er et mektig syn.

Fossefallene er overalt. Vi ser dem ovenfra, nedenfra, fra siden. Vi beundrer utsikten, lar oss fascinere av de uendelige mengdene med vann som buldrer rundt oss og regnbuene som dannes blant vanndraapene. Knallgronne fugler har funnet et trygt sted aa bo mellom fossefallene, fargesterke sommerfugler flyr rundt oss, en stor iguana smetter inn i regnskogen i det vi passerer. En enorm maur som faar norske stokkmaur til aa virke knottsmaa kryper over bakken, mens to edderkopper er travelt opptatt med sommerfuglen de har fanget i nettet sitt. Vi horer dronnene fra fossefallene uansett hvor vi beveger oss, og over de gronne, frodige tretoppene skimter vi taakeskyene fra Garganta del Diablo.

Jeg knipser nok et bilde, og tenker at det ikke er rart at Iguazu Falls er en av kandidatene til aa bli blant verdens syv naturunderverk.

Vann

To svaere, rodoransje sommerfugler danser i luften foran meg. Vi tusler gjennom skogen paa en rekke. Passerer elegante palmer, hoye, eldgamle traer, lave, groenne planter, digre blomster. En liten elv renner gjennom skogen, og kaster seg utfor en fjellskrent i en foss som ser ut som et tynt slor. Like bortenfor har en diger edderkopp spunnet et nett mellom to trestammer, og sitter og venter paa middagen. Alt virker storre enn i Norge. Traerne er hoyere, sommerfuglene enorme, fuglene synger mer intenst og insekter spiller sterkere enn noen gresshoppe hjemme ville gjort. Solstraaler sniker seg gjennom tretoppene og treffer plantene paa bakken, kaster et gyllent skjaer over bladene. Vi er i Iguazu Falls nasjonalpark, der Brasil, Argentina og Paraguay motes.

Snart ligger elven foran oss, og baaten venter. Redningsvester til alle, sekker og vesker legges igjen paa land, vi har en vaat opplevelse i vente. Baaten durer av gaarde, jobber seg gjennom bolger og elven som renner stritt nedover. Naa og da skyller vannet over oss. Jeg ser digre, hvite storkefugler paa de enorme steinene ved foten av fjellsiden som stuper ned i elven, ser utallige fossefall kaste seg utfor og skape taakeskyer naar vannet treffer elven. Baaten kjorer tett innunder en av fossene. En gang, flere ganger. Bak meg er det noen som hyler. Baatforeren gliser bredt. Jeg ser paa den tyske damen som sitter ved siden av meg, hun som har reist hit alene fra Rio de Janeiro. Hun gnir seg i oynene, myser gjennom de tusenvis av vanndraapene i luften. Vi ler. Not a single dry spot on me, sier damen. Perfect, svarer jeg og ler enda mer. Vinden rusker i haaret, vinden og vannet er forfriskende kjolig i den brasilianske, tropiske midtsommersvarmen. Rundt oss tordner fremdeles kaskader av vann nedover fjellsidene.

Vi har hatt vaart forste mote med Iguazu Falls.

No worries

Jeg har vaert i skogen i Uruguay i noen dager. Trine, som jeg besoeker og reiser rundt sammen med, har det halve aaret hun har bodd i Montevideo vaert med som leder i en speidergruppe. Naa er det midt paa sommeren her, og speidergruppa har hatt sin sommerleir. 14 speidere i alderen 11-14 aar, fem ledere i tillegg til Trine og meg har tilbragt solfylte dager i skogen et par timer nord for Montevideo. Det har vaert herlig avslappende.

Aa vaakne opp i et telt til lyden av fuglekvitring. Spise frokost, gaa ned til elven og ta et morgenbad sammen med fjorten elleville unger. Nyte livet i en hengekoye mens gresshoppene spiller. Svomme oppover elven med frodig natur paa begge sider, nyte stillheten og det varme vannet midt paa dagen naar solen er paa sitt sterkeste. Tusle tilbake til leiren, bli mott av unger som sier noe jeg ikke skjonner, som ler naar jeg ikke forstaar, og som ivrig forsoker aa faa meg til aa skjonne hva de prover aa si. Kveldsbad i elven. Ligge i hengekoya og se stjernene glitre paa himmelen. Sitte rundt baalet om kvelden og se paa de gyldne flammene, langt borte fra stress, mas og plikter.

Jeg nyter fortsatt ferie, sommer og smaa og store oyeblikk.

De smaa oyeblikkene

Jeg lukker oynene, og horer suset fra bolgene som skyller inn mot land, summingen av spanske ord fra forbipasserende og ropene fra fiskerne som selger fersk fisk fra huset jeg sitter ved. Jeg trekker pusten dypt, og kjenner lukten av saltvann og fisk. Jeg kjenner sanden mellom taerne og solen som varmer paa kroppen, paa de solbrente fottene mine, til tross for at jeg har sokt ly i skyggen av et hus. Jeg aapner oynene, skuer utover havet, svabergene og den lange sandstranden, ser fiskebaatene ligge paa rekke og rad, de idylliske smaa husene. Fastboende og turister rusler forbi i daffetempo. Stemningen er behagelig avslappet. Det er nyttaarsaften og jeg tenker at akkurat naa er dette det perfekte sted aa vaere, i den lille, sjarmerende fiskerlandsbyen Punta del Diablo ved kysten av Uruguay. Jeg nyter livet.

Noen timer senere boyer jeg hodet og entrer den hyggelige, lille restauranten i en stille del av Punta del Diablo. El Viejo y el Mar, som i Ernest Hemingways bok "Den gamle mannen og havet". Det er noen bord inne, og noen faa, smaa bord ute, med presenningsvegger og krakker av tre. Vi setter oss ute. Restauranten er nesten tom, bare de som jobber der og en mann som sitter alene ved et bord er aa se. Innehaveren av restauranten kommer ut og spor hva vi onsker, han anbefaler paella med reker og blekksprut. Han er hoy, har morkt haar og langt skjegg, det er noe spesielt med utseendet hans, noe herdet og sterkt, han passer inn i denne lille restauranten i den sjarmerende fiskerlandsbyen ved det store havet.

Vi venter paa maten, snakker med den andre gjesten, den irske mannen som flyttet til dette merkelige lille stedet for to aar siden, etter aa ha kommet hit paa ferie. Han har pause, forteller han, pause paa ubestemt tid. Vinden rusker i presenningsveggene, vi horer bruset fra kraftige bolger som skyller mot land, jeg tenker at dette er et sted der tiden kan staa stille. There's always tomorrow, sier den irske mannen. Vi nikker, spiser paella med sjomat og drikker ferskpresset fruktjuice og tenker at det ikke er noe sted vi heller ville vaert akkurat naa. Mens vi sitter der gaar timene, men vi enser det ikke.

Midnatt. Noen skyter opp nyttaarsraketter, fargene gloder paa himmelen i noen sekunder for de forsvinner ut i det store intet. Vi skaaler for det nye aaret. Ute gloder stjernene paa en krystallklar, nattsvart himmel, den vakreste stjernehimmelen jeg har sett paa lenge. Havet bruser videre inn i det nye aaret. 2009 fant veien til denne lille kroken av verden ogsaa.