Hvor skal du feire nyttårsaften?

Om under en uke kan vi krysse av første desemberdag på kalenderen. Selv om desember lurer rett rundt hjørnet, vil nok noen synes at det er litt tidlig å begynne å planlegge nyttårsaften. Jeg er ikke enig. Jeg planlegger. Jeg gleder meg. Jeg lar tankene vandre, langt utenfor landets grenser, helt til Sør-Amerika.

Forrige gang jeg bestilte flybilletter, var det nesten seks måneder til jeg faktisk skulle fly. I dag har jeg bestilt billetter igjen, og denne gangen er det bare 32 dager til avreise. I slutten av desember beveger jeg meg ut i den store verden igjen, over Atlanterhavet, med Uruguay og Brasil som reisemål.

I Uruguay møter jeg Trine, ei venninne som siden i sommer har bodd i hovedstaden Montevideo og jobbet som praktikant i UNICEF. Den jobben avslutter hun i desember, men før hun setter kursen mot Norge igjen, skal vi reise litt rundt i Uruguay og sørlige Brasil.

Det er fremdeles bare tre uker siden jeg kom tilbake fra Palestina. To langturer i løpet av to-tre måneder kan kanskje virke i overkant mye, men jeg er av den oppfatning at man må gripe mulighetene når man har dem. Jeg har muligheten nå.

For min del blir det altså nyttårsfeiring i Brasil. Det høres ikke så verst ut, vel?

Tolv dager

I tolv intense dager har jeg vært på reisefot. Nå som jeg er tilbake, får jeg naturlig nok stadig spørsmål om hva jeg har gjort. Det er tid for en oppsummering.

Jeg har vært i Jerusalem, byen som yrer av liv og oser av kultur og historie. Jeg har sett Klagemuren, Gravkirken, Al-Aqsa-moskéen, Via Dolorosa, Oljeberget, gamlebyen med sine smale gater som danner en labyrint fylt med mennesker, lukter og alle slags varer.

Jeg har vært i Betlehem, byen med Fødselskirken, Shepherd’s Field og grotten der noen mener at hyrdene fikk beskjeden om at Jesus var født.

Jeg har vært i Jeriko, den eldste byen i verden som fremdeles er bebodd. Jeg har tatt verdens lengste taubane under havnivå opp til Mount of Temptation, besøkt et greskortodoks kloster som ligger i den stupbratte fjellsiden, spist lunsj på YWCA og sett Sakkeustreet og de eldgamle restene av bymuren.

Jeg har vært i Ramallah, den trafikkfylte byen som i praksis fungerer som Palestinas hovedstad.

Jeg har vært i Hebron, byen der det er netting over gatene for å hindre at palestinerne blir angrepet ovenfra av israelske settlere som bor i de øverste etasjene i husene.

Jeg har badet i Dødehavet, smurt meg inn med gjørme og nytt solen.

Jeg har besøkt Holocaustmuseet, en olivenpresse, et glassblåseri, en klinikk og et kvinnesenter. Jeg har vært i flyktningleiren Deheisha, besøkt organisasjoner som på ulike måter jobber med konflikten og folket, hørt foredrag og vært på guidede turer. Jeg har sett settlement etter settlement, bygget ulovlig av israelere på palestinsk jord, og lært mye om settlementproblematikken.

Jeg har besøkt Signe og Ali, som er tante og onkel til Helene som også var med på turen. Jeg har sett Cliff Hotell og hørt mer om kampen Signe og Ali fører for å få beholde hotellet.

Jeg har stått opp klokken fire om morgenen for å være med som observatør og oppleve kaoset og urettferdigheten som utspiller seg på Checkpoint 300 mellom Betlehem og Jerusalem, det eneste stedet der palestinere med tillatelse til å reise inn til Jerusalem for å arbeide slipper gjennom.

Jeg har plukket oliven tre halve og en hel dag sammen med palestinske familier og med andre internasjonale i alle aldere. Jeg har hørt familienes historier, spist lunsj i skyggen av oliventrær, sett hvordan bøndenes landområder okkuperes og trues av settlementutbygging, og jeg har opplevd hvilke vanskeligheter palestinerne møter når de skal plukke olivenene sine.

Jeg har opplevd å bli sett på som en trussel, å ikke få gå hvor jeg vil, å vente i alt fra minutter til timer for å slippe gjennom en sperring eller et checkpoint. Jeg har opplevd en hverdag der soldater, checkpoints, mur og stengsler er normalt, der trusler om arrestasjon sluttet å overraske og der jeg har blitt siktet på med maskingevær flere ganger enn jeg kan telle.

Jeg har besøkt Oush Grab, en nedlagt militærbase, og malt over rasistiske ytringer og stygge slagord som israelske settlere har tagget på bygningene der.

Jeg har bodd på 12-mannsrom på hostel i Jerusalem, og på 2-mannsrom på hotell i Beit Sahour utenfor Betlehem. Jeg har vært på konsert med et band fra Betlehemsområdet, møtt olivenplukkere fra mange land, shoppet, tatt bilder, lyttet, sett og lært, stått opp tidlig, sovnet på bussen. Jeg har følt meg som turist, student og solidaritetsarbeider på samme tid.

Tolv dager. Er det rart hodet mitt bobler over av inntrykk?


Live har forøvrig også skrevet et oppsummeringsinnlegg. Det er langt, men verdt å lese.

En annerledes hverdag

Så har jeg fått det bekreftet nok en gang. Tiden går fort når man er på reisefot. Plutselig er jeg tilbake i Norge, hvor rester av den første snøen fremdeles ligger på bakken og livet har gått sin vante gang mens vi var borte. Hverdagen møtte meg brått og brutalt med alle plikter og arbeidsoppgaver, bunken med ting jeg må ta fatt på har ikke krympet mens jeg var borte, og samtidig føler jeg at jeg ikke har landet helt. Jeg befinner meg riktignok i Norge, men tankene mine henger fremdeles igjen i Palestina. Så mange opplevelser, så mange inntrykk. Dager fylt til randen av informasjon, erfaringer, opplevelser og historier, og minnekort smekkfulle av bilder som dokumenterer det jeg har opplevd.

Etter en lang reise og en tur innom korøvelse på veien hjem, kom jeg hjem halv elleve mandag kveld. Tirsdag morgen ventet jobben. Jobben jeg kan dra til uten å ta en lang omvei fordi raskeste vei er sperret av en åtte meter høy mur. Jobben jeg kan dra til uten å bli stoppet av soldater med maskingevær som vil sjekke ID-kortet mitt for å finne ut om jeg har tillatelse til å dra videre. Jobben jeg kan dra til uten å stå i timelange køer for å passere et checkpoint, og uten å bli behandlet på en nedverdigende måte av soldater som viser at de har makt til å behandle meg som de vil.

Nordmenns hverdag er så annerledes enn den hverdagen palestinerne lever i, og det er ikke lett å formidle til andre hva jeg har opplevd de siste to ukene. Hvor begynner jeg, hva skal jeg fortelle, hvordan kan jeg forklare på en kort og enkel måte, når hodet mitt bobler over av tanker og inntrykk?

Det er ikke mulig for meg å fullt ut forstå hvordan det er å leve i et okkupert område, men jeg har i det minste lært mye og fått større forståelse for palestinernes situasjon. Jeg kan ikke la være å fortelle om dette, selv om det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Det handler om å bidra med det jeg kan; om å være en av dråpene som til slutt får begeret til å renne over slik at forandring kan skapes.

Jeg må bare sortere litt tanker først. Så kan jeg fortsette å skrive, fortsette å fortelle, i håp om at noen vil lese, lytte, lære og kanskje la seg engasjere.

Olivenplukkerbloggen

Anbefaler aa ta en titt innom Olivenplukkerne, vaar felles reiseblogg. Den oppdateres oftere enn min egen blogg, fordi det er flere som bidrar med innlegg.