mandag 29. desember 2008

Uruguay

Det er fremdeles natt i Montevideo naar Trine og jeg tusler ut i den svale morgenluften. Klokken er knapt fem, og Uruguays hovedstad har saavidt begynt aa vaakne. Et par biler passerer oss, en mann hilser i det vi gaar forbi. De fleste vinduene er fremdeles morke. Vi rusler av gaarde, smaaprater om dette og hint, passerer gamle, slitte bygninger og nye, moderne hus, vi krysser gater, gaar forbi et par hjemlose som sover paa slitte skumgummimadrasser utenfor en av butikkene langs hovedveien. Mens vi gaar, vaakner Montevideo langsomt til live. Vi naermer oss busstasjonen, klokken er snart kvart paa seks.

Busstasjonen er allerede et travelt sted. Jeg ser meg rundt, ser etter turister, finner ikke saa mange. Turistene stopper ikke i Uruguay, de skal til Brasil, til Argentina, ikke til dette lille landet midt i mellom. Brasil har Rio de Janeiro, strender og Amazonas, Argentina har den pulserende storbyen Buenos Aires, endelose pampassletter, vakre fjell og det barske Ildlandet i sor. Lonely Planet forteller meg at Uruguay er kjent for strendene og for aa ha vunnet en fotballkamp i 1930. Er dette virkelig alt landet kan skryte av?

En buss tar oss til Colonia del Sacramento, maalet for denne grytidlige utflukten. Den vesle byen har smaa, brosteinsbelagte gater, sjarmerende, gamle hus, havet. Vi tusler rundt, nyter solen, jeg suger inn inntrykk og tenker at dette er noe helt annet enn den slitne gamlebyen i Montevideo, der gatene er stovete og husene baerer preg av manglende vedlikehold. Vi setter oss nede ved havet og nyter den friske brisen og lukten av saltvann.





Et stykke utenfor Colonia del Sacramento ligger det bittelille stedet Colonia Suiza, den sveitsiske kolonien, grunnlagt paa 1800-tallet. Vi spor en dame om hva stedet har aa by paa. Ingen ting, svarer damen, her er det ikke noe aa se. Vi tusler av gaarde, kommer til utkanten av byen. Husene her er smaa, og de er ikke inngjerdet som i Montevideo. I hagene vokser blomster og planter i en skjonn uorden, en ku staar bundet fast til et tre og gresser stille, en moped suser forbi oss. Vi gaar litt videre, en hest med en gammel trevogn passerer paa en stovete grusvei, og i en groft staar en sau og gumler gress. Vi stopper for aa ta bilde, en mann stopper og forteller at sauen heter Matilda. Mannen forteller om stedet, spor om Norge, lurer paa om det er kaldt der. Litt senere moter vi en liten gutt paa sykkel, han har en ku i baand etter seg. Stedet er fullt av landlig idyll, og en herlig ro og stillhet hviler over omraadet.



Jeg har ferie, og har saa smaatt begynt aa oppdage hva Uruguay har aa by paa. Jeg gleder meg til aa se mer.

lørdag 27. desember 2008

Sommer i desember

I dag setter jeg meg på flyet på Gardermoen, og etter en reise som inkluderer fem timer i Paris og åtte timer i Rio de Janeiro, uten annet selskap enn håndbagasjen min, lander jeg i Montevideo. Der er det sommer, og sommeren i Uruguay og Brasil er varm.

Trine, som har bodd i Montevideo et halvt år og skal være mitt reisefølge, har gitt meg beskjed om å ta med lite klær. Det er visst ikke nødvendig med stort annet enn shorts og singlet, og én lett genser og eventuelt en sommerbukse - mot solen - holder. Et par sandaler er alt jeg trenger av fottøy, og om nettene trenger jeg lakenpose eller en tynn sovepose, avhengig av hvor vi skal sove.

Strømpebukser og vinterjakke blir med andre ord igjen i skapet hjemme når jeg om noen timer setter kursen mot søramerikanske varmegrader. Det synes jeg er helt greit.

fredag 26. desember 2008

Another year has gone by

Det sies at tiden går. Selvsagt er jeg ikke uenig i at tiden går, men hvis jeg kan nyansere det litt, vil jeg foretrekke å si at tiden løper. Heldigvis løper den ikke fra meg, for jeg klarer da til en viss grad å henge med, selv om det også i år har vært svært travle perioder. Uansett; om ganske få dager blar vi om til 2009 i kalenderen, og 2008 blir dermed historie.

For min del skriver 2008 seg inn i historien som et godt år uten de helt store forandringene i hverdagen. Jeg bor fremdeles i Oslo, deler fremdeles sokkelleiligheten på Bekkelagshøgda med Ingelin, jobber fremdeles i barneverntjenesten, synger fremdeles i Kor Major og trives fremdeles med alt dette.

2008 har vist seg å bli et innholdsrikt reiseår. Turné med Kor Major til Estland, Latvia og Sverige i påsken, slottsbryllup i Sverige i juli, olivenplukking og andre opplevelser i Palestina og samtidig en rask kikk på Israel i høst, og årets siste dager skal jeg tilbringe i Uruguay, landet ved foten av Brasil. Avreise i morgen.

Det nevnte slottsbryllupet var et av årets høydepunkter. Min fetter Eirik giftet seg med Tonje, og siden brudeparet ønsket å gjøre noe helt spesielt, ble det altså bryllup på et svensk slott. Vi tilbrakte en hel helg på slottet i flotte omgivelser og med den luksus man forventer av et slottsopphold, og selve bryllupet ble virkelig noe for seg selv. Røde løpere, kongekrabbe, seksetasjers bryllupskake fra Pascal, en operasanger fra den norske opera… Der var ingen ting overlatt til tilfeldighetene.

Ellers har året inneholdt et par jubileer, med feiring av farmors 80-årsdag i Trondheim og mammas 50-årsdag i mars, med forsinket feiring i juni. Selv er jeg heldigvis bare kommet halvveis til 50.

Det er imidlertid ikke bare de største begivenhetene som har preget året som har gått. Å sitte på kafé og prate, snakke i telefonen med en jeg ikke har sett på lenge, samle venner til spillkvelder, bade i sjøen en varm sommerdag eller gå en tur og nyte flotte høstfarger - slike hverdagslige ting er i høyeste grad verdt å huske på og å sette pris på.

Når året ganske snart avsluttes og jeg ønsker et nytt år velkommen, skjer det altså i en annen verdensdel, på reisefot. Det blir en av de store begivenhetene, med spennende opplevelser og erfaringer, og på samme måte som 2008 slutter, starter 2009. Så får vi se, da, om tiden i 2009 vil gå eller løpe. Jeg har en viss anelse om hva svaret vil bli.

Tusen takk til alle som har vært med på å gjøre 2008 til et godt år!

tirsdag 9. desember 2008

It's a beautiful day

Det finnes mange dager. Nå tenker jeg ikke på det faktum at vi har 365 av dem i ett år, eller at det finnes for eksempel mandager, onsdager og lørdager. Jeg tenker på alle de dagene som heter noe mer. Vi har høytidsdager, som julaften, palmesøndag og Kristi Himmelfartsdag. Vi har nasjonaldager, bursdager, Sankthansaften, farsdag, kvinnedag, narredag, vintersolverv, nyttårsaften, FN-dagen, Olsok, Valentines Day, arbeidernes dag... Som sagt, det finnes mange dager.

Men hva med alle de andre dagene, de som kommer innimellom, de helt vanlige mandagene, onsdagene eller lørdagene? Hva med 21. november, 11. oktober og 26. juni?

Ved en tilfeldighet kom jeg over denne merkedagoversikten for 2009, og jeg har oppdaget at det finnes mange flere dager enn jeg vet om. Visste du for eksempel at 21. november er verdens fjernsynsdag? At det er den internasjonale eggdagen 11. oktober? Hvem vet at 26. juni er villblomstenes dag?

Nå kan man jo lure på hva egg og villblomster skal med en egen dag, og hva som er tanken bak den internasjonale teddybjørndagen 27. oktober kan man jo også undre seg over, men jeg er helt sikker på at det er hyggelige dager.

Det finnes dager der tanken helt klart er å oppfordre oss til å tenke på andre enn oss selv, for eksempel 20. februar, som er verdens dag for sosial rettferdighet, og 22. mars, som er verdens vanndag. 10. desember er menneskerettighetsdagen. Det passer jo bra midt i julestria når de fleste er travelt opptatt med sitt og sine.

Vi har kulturelle dager, som den internasjonale poesidagen 21. mars, verdens teaterdag 27. mars og den internasjonale musikkdagen 1. oktober. Høsten er høysesong for matrelaterte dager, for eksempel fårikålens dag 24. september, verdens brøddag 16. oktober og epledagen 17. oktober.

Jeg antar at man kan finne en dag for det meste dersom man bare leter litt, men jeg tror jeg lar det bli med ovennevnte. Dersom noen skulle ønske å markere eggdagen eller brøddagen en gang i fremtiden, er det bare å si fra. Jeg koker gjerne egg og baker brød! Og 21. november er det vel tillatt å se ekstra mye på TV?

Til slutt må jeg forøvrig nevne at 3. mai er verdens latterdag. Det høres jo ut som en riktig så gøyal dag!

tirsdag 25. november 2008

Hvor skal du feire nyttårsaften?

Om under en uke kan vi krysse av første desemberdag på kalenderen. Selv om desember lurer rett rundt hjørnet, vil nok noen synes at det er litt tidlig å begynne å planlegge nyttårsaften. Jeg er ikke enig. Jeg planlegger. Jeg gleder meg. Jeg lar tankene vandre, langt utenfor landets grenser, helt til Sør-Amerika.

Forrige gang jeg bestilte flybilletter, var det nesten seks måneder til jeg faktisk skulle fly. I dag har jeg bestilt billetter igjen, og denne gangen er det bare 32 dager til avreise. I slutten av desember beveger jeg meg ut i den store verden igjen, over Atlanterhavet, med Uruguay og Brasil som reisemål.

I Uruguay møter jeg Trine, ei venninne som siden i sommer har bodd i hovedstaden Montevideo og jobbet som praktikant i UNICEF. Den jobben avslutter hun i desember, men før hun setter kursen mot Norge igjen, skal vi reise litt rundt i Uruguay og sørlige Brasil.

Det er fremdeles bare tre uker siden jeg kom tilbake fra Palestina. To langturer i løpet av to-tre måneder kan kanskje virke i overkant mye, men jeg er av den oppfatning at man må gripe mulighetene når man har dem. Jeg har muligheten nå.

For min del blir det altså nyttårsfeiring i Brasil. Det høres ikke så verst ut, vel?

mandag 10. november 2008

Tolv dager

I tolv intense dager har jeg vært på reisefot. Nå som jeg er tilbake, får jeg naturlig nok stadig spørsmål om hva jeg har gjort. Det er tid for en oppsummering.

Jeg har vært i Jerusalem, byen som yrer av liv og oser av kultur og historie. Jeg har sett Klagemuren, Gravkirken, Al-Aqsa-moskéen, Via Dolorosa, Oljeberget, gamlebyen med sine smale gater som danner en labyrint fylt med mennesker, lukter og alle slags varer.

Jeg har vært i Betlehem, byen med Fødselskirken, Shepherd’s Field og grotten der noen mener at hyrdene fikk beskjeden om at Jesus var født.

Jeg har vært i Jeriko, den eldste byen i verden som fremdeles er bebodd. Jeg har tatt verdens lengste taubane under havnivå opp til Mount of Temptation, besøkt et greskortodoks kloster som ligger i den stupbratte fjellsiden, spist lunsj på YWCA og sett Sakkeustreet og de eldgamle restene av bymuren.

Jeg har vært i Ramallah, den trafikkfylte byen som i praksis fungerer som Palestinas hovedstad.

Jeg har vært i Hebron, byen der det er netting over gatene for å hindre at palestinerne blir angrepet ovenfra av israelske settlere som bor i de øverste etasjene i husene.

Jeg har badet i Dødehavet, smurt meg inn med gjørme og nytt solen.

Jeg har besøkt Holocaustmuseet, en olivenpresse, et glassblåseri, en klinikk og et kvinnesenter. Jeg har vært i flyktningleiren Deheisha, besøkt organisasjoner som på ulike måter jobber med konflikten og folket, hørt foredrag og vært på guidede turer. Jeg har sett settlement etter settlement, bygget ulovlig av israelere på palestinsk jord, og lært mye om settlementproblematikken.

Jeg har besøkt Signe og Ali, som er tante og onkel til Helene som også var med på turen. Jeg har sett Cliff Hotell og hørt mer om kampen Signe og Ali fører for å få beholde hotellet.

Jeg har stått opp klokken fire om morgenen for å være med som observatør og oppleve kaoset og urettferdigheten som utspiller seg på Checkpoint 300 mellom Betlehem og Jerusalem, det eneste stedet der palestinere med tillatelse til å reise inn til Jerusalem for å arbeide slipper gjennom.

Jeg har plukket oliven tre halve og en hel dag sammen med palestinske familier og med andre internasjonale i alle aldere. Jeg har hørt familienes historier, spist lunsj i skyggen av oliventrær, sett hvordan bøndenes landområder okkuperes og trues av settlementutbygging, og jeg har opplevd hvilke vanskeligheter palestinerne møter når de skal plukke olivenene sine.

Jeg har opplevd å bli sett på som en trussel, å ikke få gå hvor jeg vil, å vente i alt fra minutter til timer for å slippe gjennom en sperring eller et checkpoint. Jeg har opplevd en hverdag der soldater, checkpoints, mur og stengsler er normalt, der trusler om arrestasjon sluttet å overraske og der jeg har blitt siktet på med maskingevær flere ganger enn jeg kan telle.

Jeg har besøkt Oush Grab, en nedlagt militærbase, og malt over rasistiske ytringer og stygge slagord som israelske settlere har tagget på bygningene der.

Jeg har bodd på 12-mannsrom på hostel i Jerusalem, og på 2-mannsrom på hotell i Beit Sahour utenfor Betlehem. Jeg har vært på konsert med et band fra Betlehemsområdet, møtt olivenplukkere fra mange land, shoppet, tatt bilder, lyttet, sett og lært, stått opp tidlig, sovnet på bussen. Jeg har følt meg som turist, student og solidaritetsarbeider på samme tid.

Tolv dager. Er det rart hodet mitt bobler over av inntrykk?


Live har forøvrig også skrevet et oppsummeringsinnlegg. Det er langt, men verdt å lese.

fredag 7. november 2008

En annerledes hverdag

Så har jeg fått det bekreftet nok en gang. Tiden går fort når man er på reisefot. Plutselig er jeg tilbake i Norge, hvor rester av den første snøen fremdeles ligger på bakken og livet har gått sin vante gang mens vi var borte. Hverdagen møtte meg brått og brutalt med alle plikter og arbeidsoppgaver, bunken med ting jeg må ta fatt på har ikke krympet mens jeg var borte, og samtidig føler jeg at jeg ikke har landet helt. Jeg befinner meg riktignok i Norge, men tankene mine henger fremdeles igjen i Palestina. Så mange opplevelser, så mange inntrykk. Dager fylt til randen av informasjon, erfaringer, opplevelser og historier, og minnekort smekkfulle av bilder som dokumenterer det jeg har opplevd.

Etter en lang reise og en tur innom korøvelse på veien hjem, kom jeg hjem halv elleve mandag kveld. Tirsdag morgen ventet jobben. Jobben jeg kan dra til uten å ta en lang omvei fordi raskeste vei er sperret av en åtte meter høy mur. Jobben jeg kan dra til uten å bli stoppet av soldater med maskingevær som vil sjekke ID-kortet mitt for å finne ut om jeg har tillatelse til å dra videre. Jobben jeg kan dra til uten å stå i timelange køer for å passere et checkpoint, og uten å bli behandlet på en nedverdigende måte av soldater som viser at de har makt til å behandle meg som de vil.

Nordmenns hverdag er så annerledes enn den hverdagen palestinerne lever i, og det er ikke lett å formidle til andre hva jeg har opplevd de siste to ukene. Hvor begynner jeg, hva skal jeg fortelle, hvordan kan jeg forklare på en kort og enkel måte, når hodet mitt bobler over av tanker og inntrykk?

Det er ikke mulig for meg å fullt ut forstå hvordan det er å leve i et okkupert område, men jeg har i det minste lært mye og fått større forståelse for palestinernes situasjon. Jeg kan ikke la være å fortelle om dette, selv om det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Det handler om å bidra med det jeg kan; om å være en av dråpene som til slutt får begeret til å renne over slik at forandring kan skapes.

Jeg må bare sortere litt tanker først. Så kan jeg fortsette å skrive, fortsette å fortelle, i håp om at noen vil lese, lytte, lære og kanskje la seg engasjere.

lørdag 1. november 2008

Olivenplukkerbloggen

Anbefaler aa ta en titt innom Olivenplukkerne, vaar felles reiseblogg. Den oppdateres oftere enn min egen blogg, fordi det er flere som bidrar med innlegg.

onsdag 29. oktober 2008

Fra A til Aa

Arabic Maybe Time: Alt er veldig uforutsigbart for palestinerne, fordi de for eksempel aldri vet hvor lang tid de vil bruke paa aa komme gjennom et checkpoint.

Bilder: Ingen trenger aa vaere redd for at vi ikke tar nok bilder!

Checkpoints: Utrolig urettferdig. Palestinerne sjekkes grundig og maa gjerne staa i uendelig lange koer, mens israelske bosettere kjorer rett gjennom uten aa bli stoppet.

Dingsen: Live sin ipod med Internett! Flittig brukt i resepsjonen paa hotellet, der det er traadlos Internettilgang.

EAPPI: Ledsagere fra Kirkenes Verdensraad. Vi motte norske Dirk, som blant annet observerer paa checkpoint og rapporterer videre om ting som skjer der og om behandlingen palestinere utsettes for.

Fritid: Veldig lite. Mye opplegg gjennom olivenplukkings-programmet, i tillegg til at vi norske gjor en del ting paa egenhaand. Vi blir slitne.

Galninger: Hele situasjonen her nede er absurd.

Helse: Stort sett bra for oss alle. Litt magetrobbel for noen, men har stort sett gatt raskt over. Det har gaatt verst utover Stine, som fikk testet sykehuset i dag etter onske fra lederne for olivenplukkingsprogrammet, men hun er heldigvis oppegaende og i bedre form naa.

Inntrykk: Utrolig mange!

Jerusalem: En levende by med mange ting aa se.

Klaer: Alt fra t-skjorte til t-skjorte, genser og jakke.

Lover: Palestinerne maa forholde seg til andre lover enn israelerne.

Mat: Pitabrod til frokost, pitabrod til lunsj, pitabrod til middag... Men veldig mye god mat, altsaa.

Natur: Landet bestaar av bakker, og det er derfor flott utsikt nesten overalt.

Olivenplukking: Morsommere enn forventet. Ikke goy naar det regner.

Plan for morgendagen: Seks av oss drar til Jeriko og Dodehavet, mens resten skal vaere med paa et seminar i regi av olivenplukkingsprogrammet.

Q-tips: Kan det brukes i stedet for neglborste? Vi blir i hvertfall veldig mokkete under neglene av olivenplukkingen.

Rom: I Jerusalem bodde vi paa tolvmannsrom paa et hostel med svaert enkel standard. Naa bor vi paa tomannsrom paa hotell i Beit Sahour, like utenfor Betlehem. Store rom, gulvet er rent, det er varmt vann og nok trykk i dusjen, sengene res opp daglig og vi faar nye haandklaer hver dag. Enkel standard er greit en stund, men det var godt aa komme til hotellet.

Shopping: Flotte sjal i alle farger og monstre. Marte har kjopt ti stykker.

Trekkspill: Noen av de som plukker oliven sammen med oss, er fra et omreisende sirkus. De spiller trekkspill og synger - uten pause.

Undertoy: Ligger paa utstilling i salgsbder i gamlebyen i Jerusalem.

Vaeret: Varierer mellom sol og regn, kaldt og varmt.

WC: Toalettpapir kastes i soppelbotte for aa unngaa at rorene tettes.

X-mas: Betlehem er kanskje det eneste stedet hvor jeg til nod kan gaa med paa at det er greit at julepynt henger framme i andre maaneder enn desember og begynnelsen av januar.

Yad Vashem: Holocaustmuseet i Israel. Se tidligere blogginnlegg.

Zionism: Sionistene hevder at det jodiske folk utgjor en etnisk gruppe som har raaderetten over det de kaller Israel, og som inkluderer Palestina.

Aerlighet: Paa flyplassen maa vi passe paa hva vi sier, og aerlighet varer ikke alltid lengst, desverre.

Orkenlandskap: Landet er generelt tort, men noen steder er torrere enn andre.

Aatti: Omtrent saa mange internasjonale deltar paa olivenplukkingsprogrammet, fordelt paa to grupper. Vaar olivenplukkingsgruppe bestaar av oss tolv norske, en liten gjeng amerikanere, en sveitser, et par nederlendere, en canadier, to svensker, en fra Slovakia... Har sikkert glemt noen naa. Vi fra Norge er de yngste.

Smaa draaper i et stort hav av opplevelser

Det er utrolig vanskelig aa fortelle om det vi opplever gjennom en blogg. Dagene er proppfulle av opplevelser og inntrykk, og jeg faar knapt faar tid til aa sortere alt i mitt eget hode. Aa formidle ting er derfor ikke saa lett, og jeg foler det blir litt tilfeldig hva jeg faar fortalt. Dere som er interessert i aa lese mer om hva vi gjor hver dag, kan gaa inn paa denne siden - der kommer det daglige oppdateringer om hva vi har gjort, i tillegg til at det legges ut noen bilder fra hver dag. Vaar gruppe er gruppe B.

tirsdag 28. oktober 2008

Det handler om mennesker

I mange aar har jeg unngaatt aa forholde meg til konflikten i Midtosten. Nyhetene flimret over TV-skjermen, og jeg horte saa mye om Palestina og Israel som jeg ikke forstod, fordi jeg ikke hadde nok bakgrunnskunnskap. Jeg tenkte hele tiden at det sikkert er en riktig side og en gal side - eller i det minste at jeg kunne vaere mer enig med den ene parten - og at jeg en gang maatte ta stilling til hvilken side jeg mente hadde rett.

Jeg tok kanskje feil. Det viktigste er kanskje ikke aa holde med den ene eller den andre parten, fordi noen har rett og andre tar feil. Det handler forst og fremst om hvordan mennesker behandles. Det handler om mennesker og om menneskerettigheter. Det handler om retten til aa ferdes fritt fra punkt A til punkt B. Det handler om retten til aa bli behandlet likt som naboen. Det handler om retten til aa ikke bli fratatt egen eiendom. Det handler om retten til aa fole seg trygg, og til aa ikke undertrykkes. I konflikten her nede er det palestinerne som er den tapende part. Maaten de behandles paa faar meg til aa bli sint, frustrert, trist og oppgitt.

I dag stod vi norske opp midt paa natten og dro til et checkpoint mellom Betlehem og Jerusalem. Palestinere som jobber i Jerusalem - paa andre siden av muren - og som har tillatelse til aa reise fra Vestbredden, maa hver dag staa i lang ko for aa komme gjennom checkpointet. Det kan ta en halv time aa komme gjennom, eller man kan staa der i tre timer. I dag var visst en daarlig dag. Vi kom til checkpointet halv fem, og stilte oss i en lang, lang ko. En rar ko. Den stod stille helt til alle plutselig presset fra alle kanter for aa komme framover og inn i en slags slusegang. Saa stod koen stille igjen en stund, for alle plutselig presset paa nytt. Fem av oss ga opp aa komme oss inn i slusen, fordi det var skummelt og utrolig vanskelig aa komme seg fremover naar man presses hardt fra alle kanter samtidig. Jeg folte at jeg mistet kontrollen fullstendig. Folk er desperate etter aa komme seg fort fram, slik at de kanskje rekker jobben. Uten forvarsel kan de israelske soldatene stenge checkpointet uten grunn. I dag var det plutselig stengt i over 40 minutter mens vi stod utenfor og ventet. De israelske soldatene behandler palestinerne paa en ufattelig nedverdigende maate, og bruker ulike hersketeknikker for aa vise hvilken makt de har. De gjor ting vanskelig for palestinerne - ikke fordi det faktisk ER vanskelig, men fordi de KAN gjore det vanskelig. Samtidig som palestinerne maa staa i den evinnelig lange koen hver eneste morgen, kjorer israelske settlere og turistbusser med internasjonale rett gjennom uten aa se hva som foregaar like ved, og uten aa mote en eneste hindring. Det er saa fryktelig urettferdig.

Jeg maa forovrig legge til at fem av oss aldri kom oss inn i slusen og gjennom checkpointet sammen med palestinerne. Vi ga opp etter aa ha ventet i nesten tre timer, tok en taxi til Betlehem og buss til Jerusalem. Vi kunne gjore dette fordi vi var internasjonale. Palestinerne stod fremdeles i ko, uten aa ha noen alternativer.

Det handler om forskjellsbehandling, om undertrykking og om makt. Det handler om at staten Israel behandler palestinerne paa en maate som er saa enormt urettferdig.
For vaar del handler det ogsaa om aa si fra om at brudd på rettigheter forekommer; at det faktisk er en del av hverdagen til tusener av mennesker. Stemmen min er ikke saerlig hoy, jeg er ingen kjendis som alle lytter til, og jeg har ingen innflytelse på personer som faktisk blir lyttet til her i landet. Men jeg sier fra likevel, til de som horer meg, selv om det er en liten draape i havet. Det er tross alt kombinasjonen av tusenvis av sma draaper som til slutt faar et beger til aa renne over.

søndag 26. oktober 2008

Forskjellsbehandling

Da jeg var paa tur med Aktive Fredsreiser til Polen, Tsjekkia og Tyskland i 10. klasse for aa besoke konsentrasjonsleire, fikk vi utdelt hver vaar T-skjorte. Den var svaer og svart og sponset av banken, og med liten, kursiv skrift som havnet midt over venstre bryst stod ordene: "Den som glemmer historien, maa leve den om igjen".

Holocaustmuseet Yad Vashem i Jerusalem er svaert, og man kan vandre rundt i timevis dersom man har tid til dette. Vi var der i noen timer paa fredag. Museet er paakostet og flott, og man kan se at de har brukt enormt mye ressurser paa aa bygge det. Overalt kan man se smaa filmer av folk som forteller om egne opplevelser under Holocaust, og det er lagt mye arbeid i aa faa ting til aa gjoere inntrykk. Turen gjennom museet avsluttes med informasjon om opprettelsen av staten Israel i 1948, og det blir gitt uttrykk for at dette er losningen på alle problemene.

Kunnskap om Holocaust er viktig, men ser ikke israelerne at de er i ferd med aa gjenta historien ved aa begaa samme type overgrep mot palestinerne? Israel bruker Holocaust til aa legitimere dagens politikk, mens de lar den palestinske befolkningen leve under okkupasjon og undertrykkelse. "Noen var faele mot oss, og dessuten har Gud lovet oss dette landet, saa her skal vi bo og gjoere som vi vil, mens dere, som har bodd her i aarhundrer, faar pelle dere vekk. Hvis dere ikke gjoer det frivillig, skal vi soerge for aa gjoere livet saa surt for dere at dere til slutt gir etter". Jeg likte egentlig ikke museet, selv om det var mye bra der. Det foltes helt annerledes aa vaere der enn aa gaa rundt i Auschwitz og Sachsenhausen. Jeg gikk fra Yad Vashem med folelsen av at det kun er bygget for aa legitimere Israels handlinger.

I foelge israelsk lov kan ikke palestinere fra Jerusalem ha palestinere fra Vestbredden som passasjerer i bilen sin uten tillatelse fra israelske myndigheter. Dette er et typisk eksempel paa en lov som ikke har noen fornuftig hensikt, men som kun er der for aa gjoere livet vanskeligere for palestinerne. Videre er checkpoints, murer, vakter og terminaler en normal del av hverdagen.

Hvordan kan det vaere slik at Israel onsker alle velkommen og gir deg statsborgerskap saa lenge du har joedisk avstamming, samtidig som palestinerne som har bodd i omraadet i aarhundrer drives vekk og ikke har rett til aa vende tilbake? Hvordan kan det vaere slik at Israel gang paa gang bryter internasjonal lov, og at de gjentatte ganger unnlater aa folge FN-resolusjoner? Hvordan kan israelere bygge settlement etter settlement paa palestinsk land og mene at de har rett til aa bo der og at landet tilhorer staten Israel?

Hvor blir det av respekten for menneskerettighetene oppe i alt dette?

Jerusalem

Naa har jeg kommet meg til en Internettkafe i Betlehem, hvor PC'en er litt mer samarbeidsvillig enn den paa hostellet var.

Turen hit gikk veldig bra. Paa forhaand snakket vi mye om hva vi skulle svare paa sporsmaal i passkontrollen paa flyplassen, og hva vi ikke maatte si. Det skulle vise seg at det ikke var noe aa bekymre seg for. Noen av de andre fikk sporsmaal, men jeg smilte bare pent og fikk visum uten aa maatte si et ord.

Vi ankom Jerusalem grytidlig torsdag morgen. Etter noen faa timers sovn, dro vi til Ramallah. Paa vei dit fikk vi vaart forste mote med muren, checkpoint og soldater.

Fredag tilbragte vi i Jerusalem. Byen alle har hort om, byen som betyr saa mye for kristne saa vel som joder og muslimer, og som alle derfor vil ha sin del av. Dette kommer for eksempel tydelig fram i Gravkirken. Ulike kirkesamfunn har sin egen, strengt avgrensede del av kirken til sin disposisjon, og fordi det er vanskelig aa faa til en enighet mellom kirkesamfunnene, er det en muslimsk familie som har ansvaret for aa laase opp og igjen kirken.

Vi fikk ogsaa sett litt av gamlebyen i Jerusalem. Gamlebyen er delt i fire - det muslimske, det kristne, det jodiske og det armenske kvarteret. Trange gater med brostein paa kryss og tvers danner det som foltes som en labyrint. Her er alt annerledes. Luktene, menneskene, husene, vaeret - her er det lite som minner om Oslo en kjolig hostdag i slutten av oktober.

Paa kvelden samme dag dro noen av oss opp paa Oljeberget. Flott utsikt over Jerusalem by night! Vi gikk ned Via Dolorosa mot Getsemane, der vi desverre ikke kom inn fordi vi kom for sent paa kvelden.

I Jerusalem bodde vi paa et hostell med svaert enkel standard. Vi er tolv stykker, og bodde paa et tolvmannsrom. Trangt, men helt greit. I dusjen var det kaldt vann og daarlig trykk, rommene var slitte og foltes ikke veldig rene. Dopapir skal forovrig kastes i soppelbotten og ikke i do. Litt av hvert man maa passe paa!

lørdag 25. oktober 2008

I Jerusalem med en lite samarbeidsvillig PC

Vi er i Jerusalem! Jeg har provd aa skrive innlegg flere ganger, men PC-en har en lei tendens til aa skru seg av uten aa lagre det jeg har skrevet. Vi har det i hvert fall bra. Skal gjore et forsok paa a skrive mer senere.

torsdag 16. oktober 2008

Når Lonely Planet blir overflødig

Jeg er en typisk i-siste-liten-pakker, og det fungerer vanligvis helt utmerket. Denne gangen er jeg imidlertid tidlig ute med pakkingen, og har begynt så smått å finne fram ting til tross for at avreise fremdeles er seks dager unna. Planen er nemlig å ta en liten shoppingrunde etter jobb i morgen, og da må jeg jo vite hva jeg trenger først.

Kofferten er derfor plassert midt på stuegulvet (det ville knapt vært en kvadrathalvmeter ledig gulvplass dersom jeg hadde plassert den på rommet mitt), og rundt den ligger små hauger med alt fra klær og toalettartikler til kjekt-å-ha-ting som skrivesaker og sikkerhetsnåler. Jeg har sett gjennom listen min over ting som kan være praktisk å ha med når man skal ut på reisefot, i håp om å få med meg alt jeg trenger. Lister er bra.

En ting som står på nevnte liste, men som ikke er med i bagasjen denne gangen, er reisehåndbøker. Når man skal ut og oppdage den store verden, er bøker med ymse informasjon om reisemålet vanligvis et kjærkomment reisefølge, men denne gangen får altså ikke Lonely Planet være med. Jeg har nemlig en helt egen reisehåndbok, i sprell levende utgave, og denne reisehåndboken heter Margit. Har jeg spørsmål, har Margit svar. Lonely Planet blir derfor stående i hylla i bokhandelen, mens Margit blir med på tur. Veldig praktisk.

tirsdag 14. oktober 2008

Alt man må passe på

Det er jo en kjent sak at Utlandet ikke er som Norge. Andre regler, andre kulturelle koder, nye ting å passe på. Noen steder er det mer å passe på enn andre steder. Palestina er et slikt sted. Det er nemlig ikke bare enkelt å skulle reise til Palestina.

På flyplassen må jeg være pent kledd, svare kun på det jeg blir spurt om, ikke ha med noe som på noen som helst måte kan signalisere at jeg kanskje kan være Palestinavennlig, ikke si at jeg skal plukke oliven, smile pent og ikke si at jeg kjenner noen palestinere (noe jeg da heller ikke gjør, så det skal ikke bli noe problem). Jeg må ikke si at jeg skal til Ramallah eller Hebron, men å si at jeg skal til Betlehem og Jeriko er greit. Vi må ikke gi inntrykk av at vi reiser som en veldig organisert gruppe, men si at vi er en vennegjeng på tur (noe som jo også er sant) og at vi skal besøke kjente steder. Dersom israelerne fatter mistanke om et eller annet som de ikke liker, kan man risikere å måtte være på flyplassen i flere timer. Det har jeg ingen planer om å være.

På flyplassen på vei hjem må jeg passe på at jeg ikke har feil bilder på minnekortet - altså bilder israelerne kan tenkes å ikke like. Slike bilder må lagres på Internett og slettes fra minnekortet før jeg ankommer flyplassen, eller jeg kan ta ut minnekortet og erstatte det med et tomt eller med et kort der det kun er lagret ufarlige bilder.

Det er imidlertid ikke bare på flyplassen jeg må passe på hva jeg sier og gjør. I Palestina bør jeg for eksempel ikke gå ut med vått hår, all den tid dette betyr at man akkurat har hatt sex. Greit å vite.

Ellers er jo klær et stadig tilbakevendende samtaletema. Skuldrene må være dekket, magen må være dekket, skjørt må rekke til godt under knærne, plagg med den minste antydning til utringning er uaktuelt å bruke, i Hebron må man helst ha genser som rekker til nedpå lårene, noen steder er det greit å gå i skjørt, noen steder er det ugreit å gå i skjørt. Klesskapet mitt er nok fullt av uanstendige klesplagg. Kanskje jeg må på shopping?

Sikkerhet og kulturelle koder er slitsomme greier.

lørdag 11. oktober 2008

Forventninger

Nå begynner jeg virkelig å innse at avreisedagen nærmer seg. Sommerfuglene har begynt å våkne fra dvalen nede i magen, jeg har begynt så smått å tenke på hva jeg skal ha med meg, og jeg prøver å huske alt jeg må gjøre før jeg reiser. Forventningene er på plass, og det er mange av dem.

Jeg gleder meg til å vandre rundt i gatene i byer som Jerusalem og Betlehem og oppleve omgivelser og lukter som er annerledes enn her hjemme, til å ta spennende fotografier av folk, landskap og arkitektur, til å bade i Dødehavet, til å plukke oliven, til å spise spennende mat og til å høre palestinere fortelle historier fra sin hverdag.

Jeg har forventninger om å lære mer om situasjonen i regionen, å bli stilt granskende og kritiske spørsmål på flyplassen før jeg får lov til å slippe inn i Israel, å møte soldater med maskingevær ved checkpoints plassert på logiske og ulogiske steder og å se hvordan palestinerne og internasjonale forskjellsbehandles (i palestinernes disfavør) av israelske soldater.

Det går ingen charterfly til Palestina, og olivenplukking er ingen vanlig ferieaktivitet. Men så har jeg da heller ikke noe behov for å bare gjøre "vanlige ferieting". Jeg tror det blir en utrolig spennende reise. Jeg forventer å komme tilbake til Norge proppfull av inntrykk - og jeg gleder meg!

onsdag 8. oktober 2008

Frequently Asked Questions

Høstens store begivenhet nærmer seg med stormskritt. I april bestilte jeg flybilletter. Det er lenge siden. Nå er det oktober, og om bare 14 dager setter jeg meg på flyet til Tel Aviv i Israel. Derfra går turen videre mot Palestina, nærmere bestemt Vestbredden.

Når jeg forteller folk hvor jeg skal, får jeg mange ulike reaksjoner. Noen utbryter umiddelbart at det høres kjempespennende ut, mens andre er særdeles skeptiske og lurer på om det ikke er veldig farlig å reise dit. En del spørsmål dukker stadig opp - her er svar på noen av dem.

Palestina? Det er ikke et eget land, er det vel?
Det kommer an på hvem du spør. Spør du israelere, for eksempel, er sannsynligheten stor for at de vil svare at det som kalles Palestina rettmessig er en del av staten Israel, som ble opprettet i 1948. Det motsatte synspunktet er at Palestina må anerkjennes som en egen stat.

FN bestemte i 1948 at deler av det daværende palestinske området skulle tildeles jødene, og staten Israel ble dermed etablert. Gjennom to kriger, den første umiddelbart etter opprettelsen, og den andre i 1967, utvidet israelerne sine landområder. De okkuperte med andre ord palestinernes jord, og palestinerne ble fortrengt. Det store spørsmålet i konflikten mellom israelerne og palestinerne, er hvem som har historisk sett har retten til landområdene.

Det kunne vært sagt mye mer om dette, men akkurat nå skal jeg bare vise til denne artikkelen for dere som måtte være interessert i å lese litt mer.

Palestina? Er ikke det farlig?
Palestina består av to separate områder; Gaza og Vestbredden. Gaza er velkjent for alle som til en viss grad har fulgt med på nyheter. Dit drar man ikke, og dit skal jeg heller ikke. Jeg skal til Vestbredden, og sjansen for å komme i veien for selvmordsbombere eller steinkastere er liten. Jeg er blitt fortalt at jeg kommer til å bli overrasket over hvor fredelig jeg kommer til å oppleve Vestbredden, og hvor fjernt bombing og krigshandlinger vil virke når jeg er der. Alle jeg kjenner som har vært der, er dessuten i høyeste grad kommet levende og uskadd tilbake, så jeg tror ikke det er særlig farlig. Jeg er atskillig mer skeptisk til å vandre alene i en mørk gate i Oslo sentrum en lørdagskveld.

Hvordan i all verden kom du på å reise til Palestina?
Jeg ble nysgjerrig etter å ha hørt masse om Palestina, først og fremst fra Margit, som har bodd der nede i åtte måneder. Da hun og flere andre bestemte seg for å dra nedover nå i høst, og jeg ble forespeilet muligheten til å bli med, var jeg ikke i tvil om at dette var noe jeg hadde lyst til. Da jeg ble spurt om jeg ville være med, trengte jeg ikke veldig lang betenkningstid.

Hvem reiser du sammen med?
Vi er til sammen tolv personer som skal reise. Margit, Live, Helene, Marte, Ola og Stina kjenner jeg fra koret, mens Stine, Lars, Katrine, Kristin og Isak kjente jeg ikke fra før. De to sistnevnte har jeg fremdeles ikke møtt.

Hva skal du gjøre der nede?
Besøke byer som Jerusalem, Betlehem, Jeriko, Ramallah og Hebron, bade i Dødehavet, delta på olivenplukking, se muren, møte folk… Vi har mange opplevelser i vente, og det er vel fortsatt unødvendig å si at jeg gleder meg!

Kommer du til å oppdatere bloggen mens du er der?
Ja, jeg håper da det. Følg med!

onsdag 3. september 2008

Große Chor

På turné i Tyskland i påsken 2007, ble Kor Major av vår tyske venn Marcel presentert som "Kor Major - Große Chor". Dette førte til litt fnising i rekkene, siden det var ganske opplagt at vi ikke var noe große chor på noen som helst måte. Vi var nemlig 9 sangere på den turnéen, og 20 betalende medlemmer totalt i koret - derav noen særdeles lite aktive. (Nå skal det forøvrig presiseres at navnet Kor Major har mer å gjøre med tilknytningen til Majorstuen enn til det å faktisk være et svært kor.)

Før semesterstart i august samme år, ble det gjort et godt arbeid med rekruttering, og medlemstallet økte til 31. Økningen fortsatte etter jul, da vi endte opp med 51 betalende medlemmer. Nå er et nytt semester i full gang, og det ser ut til at vi blir rundt 60. Det må vel bety at folk trives i Kor Major. Det er jo ikke så rart, når koret er så fullt av hyggelige folk.

Så, kjære Marcel, nå kan du gjerne få presentere oss som Große Chor!

mandag 23. juni 2008

Regnværssysler

Når man sitter inne en regnværsdag og hører på at regnet trommer mot taket, er det ganske ålreit å ha noe å gjøre. Male litt, for eksempel. Her er resultatet av de to siste dagenes innendørssysler:



torsdag 5. juni 2008

Mot normalt

Jeg har badet. Ikke i badekar, noe som normalt sett ville vært det mest sannsynlige for min del med tanke på at vi faktisk bare såvidt har rukket å bla om til juni på kalenderen. Jeg bader nemlig ikke før temperaturen har steget til minst 20 grader, og jeg tror jeg trygt kan si at noe sånt hører med til sjeldenhetene tidlig i juni. Med mindre man har tilgang på et badekar, altså.

Vel, så er nok dette en sjelden juni, da. På denne femte dagen i måneden har badevannstemperaturen ved Oslofjordens strender nemlig krøpet opp mot 20 grader. Og jeg har altså badet. I havet.

I motsetning til søster'n, som da hun var russ og hadde badet dagen før 1. mai påstod at "det var faktisk ganske deilig" (noe jeg selvsagt fremdeles nekter blankt å tro på), er ikke jeg kjent for å være den som ukritisk hopper i havet bare fordi det er sommer og vannet derfor i teorien skal være varmt. Jeg har lært meg å skille mellom teori og praksis, nemlig, og det skal som sagt litt til før jeg finner det for godt å hoppe i havet.

Forøvrig hopper jeg ikke i det hele tatt, bare så det er sagt. Jeg er nemlig strengt i mot konseptet "hodet under vann". Men det er en annen sak.

Jeg har altså badet i dag, to ganger, og det er 5. juni. Det må være ny personlig rekord.

onsdag 30. april 2008

Langtidsplanlegging

Jeg har bestilt flybilletter igjen. Ikke 94 denne gangen, riktignok, men kun til meg selv. Jeg reiser til Israel og Palestina i slutten av oktober, og blir borte i 14 dager. Mamma mener det er farlig, jeg mener det blir bra og gleder meg masse. Bare litt dumt at det er nesten et halvt år til vi reiser. Det er lenge, det.

torsdag 20. mars 2008

Sirups Amtersols

Å miste stemmen en uke før man skal på turné, er ikke å anbefale. Å fortsatt være delvis stemmeløs når man reiser, er heller ikke så stas, siden det å være på turné med et kor naturlig nok innebærer at man må bruke sangstemmen. Heldigvis kom stemmen mer eller mindre tilbake i løpet av turnéen, i hvert fall såpass at jeg kunne synge litt. Verre var det med hosting - den tok aldri slutt, og der skaffet jeg meg noen erfaringer jeg gjerne kunne vært foruten. Krampehoste som kjentes langt ned i lungene, og som etter hvert ga meg følelsen av at halsen var et eneste stort sår, utslitt mage og hosteanfall som endte i brekninger, sånt er ikke stas. Sikkert ikke veldig stas for alle som var så uheldig å sove på lugar/rom/sovesal med meg heller, og som måtte høre på hosteanfall som aldri tok slutt.

Etter noen dagers hosting og utprøving av diverse halstablettgreier uten å finne noe som hjalp, tok jeg turen innom et "apteek" i håp om å finne noe som på en eller annen måte kunne fungere hostedempende. Etter å ha saumfart hyllen for hals og hoste, falt valget på en hostesaft som i følge apteek-damen skulle være strong og fungere very good for tørrhoste av typen jeg hadde. Med pakningsvedlegg kun på estisk og russisk, var det litt uklart for meg hva hostesaften egentlig inneholdt, men etter anbefalingen fra apteek-damen hadde jeg godt håp om at hostesaften skulle fungere. Det gjorde den ikke.
Hvis noen har behov for hostesaft, er det bare å si fra. Jeg har fremdeles mye igjen.

lørdag 1. mars 2008

94 billetter bestilt

Med 94 billetter kunne jeg reist jorden rundt - mer enn én gang. Det skal jeg ikke gjøre. Derimot skal jeg på turné, og de 94 billettene skal deles på til sammen 24 personer.

I fjor dro vi til Tyskland, i år er det Sverige, Estland og Latvia som står for tur. Vi er tre stykker i turnéplanleggingskomitéen, og turnéplanlegging har vist seg å være tidkrevende. Veldig tidkrevende. Kunne for eksempel sagt ett og annet om det å lete etter flybilletter som er billige nok til at budsjettet på 2000 kroner per person ikke sprekker, og om det å finne alternative reiseruter og reisemåter.

Etter en god dose stahet og litt kreativ problemløsning, begynner ting imidlertid å falle på plass, og til og med ting som ser ut til å ikke løse seg, har løst seg forbausende bra, så dette virker lovende. Tror det kan bli en bra turné :-)

torsdag 21. februar 2008

Sånn er livet

For en del måneder siden, fikk jeg en idé om at blogg var en lur ting å opprette. Veldig lurt kan det ikke ha vært der og da, siden jeg ikke har brukt den til noe som helst. Jeg skylder på Facebook. Må jo bare bøye hodet og innrømme at også jeg for snart et år siden ble bitt av denne merkelige basillen. Den basillen beit hardt, og det å sjekke siste nytt på Facebook er visst blitt en del av mine mer eller mindre faste, daglige gjøremål. Sånn kan det gå.

Men nå er jeg plutselig tilbake til denne forsømte bloggen. Da den ble opprettet, var jeg student, skrev bacheloroppgave, bodde på studenthybel, hadde gått i Kor Major i tre måneder og levde ellers glade studentdager. Sånn er ikke livet lenger. Kort oppsummert - sånn er livet:

Jeg har blitt barnevernpedagog - var ferdig utdannet i begynnelsen av juni.

Jeg har fått jobb. Jeg fikk spørsmål fra barneverntjenesten der jeg tilbragte tre måneder i praksis høsten 2006 om jeg kunne tenke meg å jobbe der. Det kunne jeg jo i høyeste grad tenke meg. Når sant skal sies, var det i grunnen ikke noe annet jeg heller ville. Livet som yrkesaktiv er helt topp, og jeg må jo innrømme at oppgaveskriving og eksamenslesing ikke savnes nevneverdig.

Jeg har flyttet. Studenthybel med venninne på naborommet og alle verdenshjørner på møkkete felleskjøkken er byttet ut med 75 m2 sokkelleilighet på Bekkelagshøgda med søster på naborommet. Befinner meg riktignok fremdeles på leiemarkedet, men stortrives i høyeste grad i min nye boligtilværelse. ETT rom å ha senga mi i, og ETT rom å ha sofa i, det er ikke å forakte, altså. Dessuten har vi oppvaskmaskin.

Jeg har reist. Ikke langt, riktignok, men i hvert fall til nye steder. Jeg hadde to dager fri i slutten av august, og disse dagene befant jeg meg i Stockholm. Der fikk jeg blant annet med meg konsert med The Police. Fin by, bra konsert. I slutten av november var jeg i Estland og Finland. Mest i Estland. Der oppdaget jeg at gamlebyen i Tallinn er mye hyggeligere enn gamlebyen i Riga.

Jeg har sunget. Det er jo ikke noe nytt, men uansett, jeg bruker fremdeles sangstemmen flittig, og har nå vært korsanger her i hovedstaden i et helt år. Da jeg begynte, havnet jeg rett inn i styret, uten helt å vite hva jeg kunne bidra med der. Etter et halvt år som sekretær overtok jeg vervet som nestleder, og nå venter nye utfordringer etter at jeg for halvannen uke siden ble leder. Jeg har overtatt etter en knakandes god leder, så der har jeg jammen litt å strekke meg etter. Får satse på at jeg klarer meg sånn noenlunde greit.

Sånn, det får være en god nok oppsummering av de siste månedenes største begivenheter.