Det er fremdeles natt i Montevideo naar Trine og jeg tusler ut i den svale morgenluften. Klokken er knapt fem, og Uruguays hovedstad har saavidt begynt aa vaakne. Et par biler passerer oss, en mann hilser i det vi gaar forbi. De fleste vinduene er fremdeles morke. Vi rusler av gaarde, smaaprater om dette og hint, passerer gamle, slitte bygninger og nye, moderne hus, vi krysser gater, gaar forbi et par hjemlose som sover paa slitte skumgummimadrasser utenfor en av butikkene langs hovedveien. Mens vi gaar, vaakner Montevideo langsomt til live. Vi naermer oss busstasjonen, klokken er snart kvart paa seks.
Busstasjonen er allerede et travelt sted. Jeg ser meg rundt, ser etter turister, finner ikke saa mange. Turistene stopper ikke i Uruguay, de skal til Brasil, til Argentina, ikke til dette lille landet midt i mellom. Brasil har Rio de Janeiro, strender og Amazonas, Argentina har den pulserende storbyen Buenos Aires, endelose pampassletter, vakre fjell og det barske Ildlandet i sor. Lonely Planet forteller meg at Uruguay er kjent for strendene og for aa ha vunnet en fotballkamp i 1930. Er dette virkelig alt landet kan skryte av?
En buss tar oss til Colonia del Sacramento, maalet for denne grytidlige utflukten. Den vesle byen har smaa, brosteinsbelagte gater, sjarmerende, gamle hus, havet. Vi tusler rundt, nyter solen, jeg suger inn inntrykk og tenker at dette er noe helt annet enn den slitne gamlebyen i Montevideo, der gatene er stovete og husene baerer preg av manglende vedlikehold. Vi setter oss nede ved havet og nyter den friske brisen og lukten av saltvann.
Busstasjonen er allerede et travelt sted. Jeg ser meg rundt, ser etter turister, finner ikke saa mange. Turistene stopper ikke i Uruguay, de skal til Brasil, til Argentina, ikke til dette lille landet midt i mellom. Brasil har Rio de Janeiro, strender og Amazonas, Argentina har den pulserende storbyen Buenos Aires, endelose pampassletter, vakre fjell og det barske Ildlandet i sor. Lonely Planet forteller meg at Uruguay er kjent for strendene og for aa ha vunnet en fotballkamp i 1930. Er dette virkelig alt landet kan skryte av?
En buss tar oss til Colonia del Sacramento, maalet for denne grytidlige utflukten. Den vesle byen har smaa, brosteinsbelagte gater, sjarmerende, gamle hus, havet. Vi tusler rundt, nyter solen, jeg suger inn inntrykk og tenker at dette er noe helt annet enn den slitne gamlebyen i Montevideo, der gatene er stovete og husene baerer preg av manglende vedlikehold. Vi setter oss nede ved havet og nyter den friske brisen og lukten av saltvann.
.jpg)
Et stykke utenfor Colonia del Sacramento ligger det bittelille stedet Colonia Suiza, den sveitsiske kolonien, grunnlagt paa 1800-tallet. Vi spor en dame om hva stedet har aa by paa. Ingen ting, svarer damen, her er det ikke noe aa se. Vi tusler av gaarde, kommer til utkanten av byen. Husene her er smaa, og de er ikke inngjerdet som i Montevideo. I hagene vokser blomster og planter i en skjonn uorden, en ku staar bundet fast til et tre og gresser stille, en moped suser forbi oss. Vi gaar litt videre, en hest med en gammel trevogn passerer paa en stovete grusvei, og i en groft staar en sau og gumler gress. Vi stopper for aa ta bilde, en mann stopper og forteller at sauen heter Matilda. Mannen forteller om stedet, spor om Norge, lurer paa om det er kaldt der. Litt senere moter vi en liten gutt paa sykkel, han har en ku i baand etter seg. Stedet er fullt av landlig idyll, og en herlig ro og stillhet hviler over omraadet.
.jpg)
.jpg)
Jeg har ferie, og har saa smaatt begynt aa oppdage hva Uruguay har aa by paa. Jeg gleder meg til aa se mer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar