Naturens underverk

Regnet plasker ned mens den gamle bussen skrangler seg frem over humpete veier. Naa og da flerrer et lyn over himmelen. Jeg kikker ut paa vannet som siler nedover vindusruten, og lurer paa om jeg burde byttet ut sommerkjolen med piratbukse i dag. Bussjaaforen plystrer den samme linjen av en melodi om igjen og om igjen, han er visst i godt humor. Femten turister fra forskjellige land smiler av denne rare mannen som skal ta oss over til Argentina.

Iguazu Falls ligger paa grensen mellom Brasil og Argentina, og her stuper 275 fossefall opptil 80 meter ned i elven. I gaar besokte vi den brasilianske siden, i dag staar nabolandet for tur. Bussjaaforen setter oss av utenfor inngangen til nasjonalparken.

Etter en liten togtur, begynner vi aa vandre mot de storste fossefallene. Gangbroer er bygget over elven, det er vann paa alle kanter, med utallige smaa og frodige oyer. Regnet har gitt seg, solen glotter saavidt fram, og jeg angrer ikke lenger paa at jeg tok paa sommerkjolen. I elven ligger en vaaken alligator og glaner paa oss, litt lenger borte svommer en skilpadde rundt. Millioner av vanndraaper skaper et lett sommerregn over oss naar vi naermer oss Garganta del Diablo, den storste av alle fossene her. Vannet tordner ned i elven langt der nede. Det er et mektig syn.

Fossefallene er overalt. Vi ser dem ovenfra, nedenfra, fra siden. Vi beundrer utsikten, lar oss fascinere av de uendelige mengdene med vann som buldrer rundt oss og regnbuene som dannes blant vanndraapene. Knallgronne fugler har funnet et trygt sted aa bo mellom fossefallene, fargesterke sommerfugler flyr rundt oss, en stor iguana smetter inn i regnskogen i det vi passerer. En enorm maur som faar norske stokkmaur til aa virke knottsmaa kryper over bakken, mens to edderkopper er travelt opptatt med sommerfuglen de har fanget i nettet sitt. Vi horer dronnene fra fossefallene uansett hvor vi beveger oss, og over de gronne, frodige tretoppene skimter vi taakeskyene fra Garganta del Diablo.

Jeg knipser nok et bilde, og tenker at det ikke er rart at Iguazu Falls er en av kandidatene til aa bli blant verdens syv naturunderverk.

Vann

To svaere, rodoransje sommerfugler danser i luften foran meg. Vi tusler gjennom skogen paa en rekke. Passerer elegante palmer, hoye, eldgamle traer, lave, groenne planter, digre blomster. En liten elv renner gjennom skogen, og kaster seg utfor en fjellskrent i en foss som ser ut som et tynt slor. Like bortenfor har en diger edderkopp spunnet et nett mellom to trestammer, og sitter og venter paa middagen. Alt virker storre enn i Norge. Traerne er hoyere, sommerfuglene enorme, fuglene synger mer intenst og insekter spiller sterkere enn noen gresshoppe hjemme ville gjort. Solstraaler sniker seg gjennom tretoppene og treffer plantene paa bakken, kaster et gyllent skjaer over bladene. Vi er i Iguazu Falls nasjonalpark, der Brasil, Argentina og Paraguay motes.

Snart ligger elven foran oss, og baaten venter. Redningsvester til alle, sekker og vesker legges igjen paa land, vi har en vaat opplevelse i vente. Baaten durer av gaarde, jobber seg gjennom bolger og elven som renner stritt nedover. Naa og da skyller vannet over oss. Jeg ser digre, hvite storkefugler paa de enorme steinene ved foten av fjellsiden som stuper ned i elven, ser utallige fossefall kaste seg utfor og skape taakeskyer naar vannet treffer elven. Baaten kjorer tett innunder en av fossene. En gang, flere ganger. Bak meg er det noen som hyler. Baatforeren gliser bredt. Jeg ser paa den tyske damen som sitter ved siden av meg, hun som har reist hit alene fra Rio de Janeiro. Hun gnir seg i oynene, myser gjennom de tusenvis av vanndraapene i luften. Vi ler. Not a single dry spot on me, sier damen. Perfect, svarer jeg og ler enda mer. Vinden rusker i haaret, vinden og vannet er forfriskende kjolig i den brasilianske, tropiske midtsommersvarmen. Rundt oss tordner fremdeles kaskader av vann nedover fjellsidene.

Vi har hatt vaart forste mote med Iguazu Falls.

No worries

Jeg har vaert i skogen i Uruguay i noen dager. Trine, som jeg besoeker og reiser rundt sammen med, har det halve aaret hun har bodd i Montevideo vaert med som leder i en speidergruppe. Naa er det midt paa sommeren her, og speidergruppa har hatt sin sommerleir. 14 speidere i alderen 11-14 aar, fem ledere i tillegg til Trine og meg har tilbragt solfylte dager i skogen et par timer nord for Montevideo. Det har vaert herlig avslappende.

Aa vaakne opp i et telt til lyden av fuglekvitring. Spise frokost, gaa ned til elven og ta et morgenbad sammen med fjorten elleville unger. Nyte livet i en hengekoye mens gresshoppene spiller. Svomme oppover elven med frodig natur paa begge sider, nyte stillheten og det varme vannet midt paa dagen naar solen er paa sitt sterkeste. Tusle tilbake til leiren, bli mott av unger som sier noe jeg ikke skjonner, som ler naar jeg ikke forstaar, og som ivrig forsoker aa faa meg til aa skjonne hva de prover aa si. Kveldsbad i elven. Ligge i hengekoya og se stjernene glitre paa himmelen. Sitte rundt baalet om kvelden og se paa de gyldne flammene, langt borte fra stress, mas og plikter.

Jeg nyter fortsatt ferie, sommer og smaa og store oyeblikk.

De smaa oyeblikkene

Jeg lukker oynene, og horer suset fra bolgene som skyller inn mot land, summingen av spanske ord fra forbipasserende og ropene fra fiskerne som selger fersk fisk fra huset jeg sitter ved. Jeg trekker pusten dypt, og kjenner lukten av saltvann og fisk. Jeg kjenner sanden mellom taerne og solen som varmer paa kroppen, paa de solbrente fottene mine, til tross for at jeg har sokt ly i skyggen av et hus. Jeg aapner oynene, skuer utover havet, svabergene og den lange sandstranden, ser fiskebaatene ligge paa rekke og rad, de idylliske smaa husene. Fastboende og turister rusler forbi i daffetempo. Stemningen er behagelig avslappet. Det er nyttaarsaften og jeg tenker at akkurat naa er dette det perfekte sted aa vaere, i den lille, sjarmerende fiskerlandsbyen Punta del Diablo ved kysten av Uruguay. Jeg nyter livet.

Noen timer senere boyer jeg hodet og entrer den hyggelige, lille restauranten i en stille del av Punta del Diablo. El Viejo y el Mar, som i Ernest Hemingways bok "Den gamle mannen og havet". Det er noen bord inne, og noen faa, smaa bord ute, med presenningsvegger og krakker av tre. Vi setter oss ute. Restauranten er nesten tom, bare de som jobber der og en mann som sitter alene ved et bord er aa se. Innehaveren av restauranten kommer ut og spor hva vi onsker, han anbefaler paella med reker og blekksprut. Han er hoy, har morkt haar og langt skjegg, det er noe spesielt med utseendet hans, noe herdet og sterkt, han passer inn i denne lille restauranten i den sjarmerende fiskerlandsbyen ved det store havet.

Vi venter paa maten, snakker med den andre gjesten, den irske mannen som flyttet til dette merkelige lille stedet for to aar siden, etter aa ha kommet hit paa ferie. Han har pause, forteller han, pause paa ubestemt tid. Vinden rusker i presenningsveggene, vi horer bruset fra kraftige bolger som skyller mot land, jeg tenker at dette er et sted der tiden kan staa stille. There's always tomorrow, sier den irske mannen. Vi nikker, spiser paella med sjomat og drikker ferskpresset fruktjuice og tenker at det ikke er noe sted vi heller ville vaert akkurat naa. Mens vi sitter der gaar timene, men vi enser det ikke.

Midnatt. Noen skyter opp nyttaarsraketter, fargene gloder paa himmelen i noen sekunder for de forsvinner ut i det store intet. Vi skaaler for det nye aaret. Ute gloder stjernene paa en krystallklar, nattsvart himmel, den vakreste stjernehimmelen jeg har sett paa lenge. Havet bruser videre inn i det nye aaret. 2009 fant veien til denne lille kroken av verden ogsaa.