Vann

To svaere, rodoransje sommerfugler danser i luften foran meg. Vi tusler gjennom skogen paa en rekke. Passerer elegante palmer, hoye, eldgamle traer, lave, groenne planter, digre blomster. En liten elv renner gjennom skogen, og kaster seg utfor en fjellskrent i en foss som ser ut som et tynt slor. Like bortenfor har en diger edderkopp spunnet et nett mellom to trestammer, og sitter og venter paa middagen. Alt virker storre enn i Norge. Traerne er hoyere, sommerfuglene enorme, fuglene synger mer intenst og insekter spiller sterkere enn noen gresshoppe hjemme ville gjort. Solstraaler sniker seg gjennom tretoppene og treffer plantene paa bakken, kaster et gyllent skjaer over bladene. Vi er i Iguazu Falls nasjonalpark, der Brasil, Argentina og Paraguay motes.

Snart ligger elven foran oss, og baaten venter. Redningsvester til alle, sekker og vesker legges igjen paa land, vi har en vaat opplevelse i vente. Baaten durer av gaarde, jobber seg gjennom bolger og elven som renner stritt nedover. Naa og da skyller vannet over oss. Jeg ser digre, hvite storkefugler paa de enorme steinene ved foten av fjellsiden som stuper ned i elven, ser utallige fossefall kaste seg utfor og skape taakeskyer naar vannet treffer elven. Baaten kjorer tett innunder en av fossene. En gang, flere ganger. Bak meg er det noen som hyler. Baatforeren gliser bredt. Jeg ser paa den tyske damen som sitter ved siden av meg, hun som har reist hit alene fra Rio de Janeiro. Hun gnir seg i oynene, myser gjennom de tusenvis av vanndraapene i luften. Vi ler. Not a single dry spot on me, sier damen. Perfect, svarer jeg og ler enda mer. Vinden rusker i haaret, vinden og vannet er forfriskende kjolig i den brasilianske, tropiske midtsommersvarmen. Rundt oss tordner fremdeles kaskader av vann nedover fjellsidene.

Vi har hatt vaart forste mote med Iguazu Falls.