Amazonas

Jeg ligger med öynene aapne, men kan ikke finne noe aa feste blikket paa. Natten er beksvart. Hadde det vaert lyst, ville jeg sett myggnettingen over sengen, traerne utenfor de aapne veggene, det store treet med de vakre, knallröde blomstene, bregnene som er större enn jeg har kunnet forestille meg. Jeg ville sett det vesle trehuset paa paaler der quechua-familien vi er paa besök hos bor, og jeg ville kanskje sett de to smaa, sosiale hundene som elsker aa hoppe opp paa fanget til den naermeste personen. Jeg ville sett lime-treet ved siden av hengeköyene, og jeg ville sett elven som renner der nede et sted. Elven der vi fant gull tidligere i dag, elven med den lille kulpen der man kan ta en avkjölende dukkert og kjenne den myke sanden mellom taerne. Men naa er det mörkt, og jeg ser ingen ting av dette.

.

.

Jeg lukker öynene og lytter. Lydene i jungelen er ukjente og intense. Jeg hörer elven bruse der nede, lyden blander seg med lyden av regn som trommer mot taket. Jeg hörer frosker kvekke og gresshopper spille, lyden av en flaggermus som kryper oppunder taket. Lakenet jeg har over meg er klamt, luften er fuktig og varm, men snart vil nattekulden komme sigende, og jeg vil vaere takknemlig for teppet jeg har i sengen.

.
.

Naar jeg vaakner i morgen, vil jeg bli önsket god morgen av hundene, för den tradisjonelle jungelfrokosten blir servert nede i huset til quechua-familien. Saa skal vi ut paa tur i jungelen, besöke en bitteliten skole med ti elever, bade i en jungle pool med krystallklart vann, finne blader saa store at vi kan bruke dem som paraplyer, se sommerfugler i de klareste farger, smake paa frukten fra kakao-treet, kjenne lukten av store, fargerike blomster.

.

.

.

.

.

.

Men först skal jeg sove.

Livet i jungelen er herlig og avslappende.

Busstur i Andesfjellene

Bussen suser nedover den svingete veien. Paa den ene siden ruver fjellet over oss, paa den andre stuper fjellet loddrett nedover og forsvinner i taakeskyen langt der nede. Bussjaafören har alt annet enn god tid. Jeg priser meg lykkelig over at de omsider har faatt skiftet dekket som har vaert punktert helt siden vi gikk paa bussen i Pampallacta, men selv om dekkskiftet ble utfört imponerende raskt, har sjaafören tydeligvis bestemt seg for at han ikke har noe mer tid aa tape. Jeg skulle gjerne sett at han ombestemte seg.

Naa og da passerer vi en klynge med hus som klorer seg fast i fjellsiden. Husene ligner lappetepper av nye og gamle, smale og brede planker i ulike graa og brune nyanser, takene er av bölgeblikk eller blader som er flettet tett sammen, og vinduene er uten glass. Paa alle klessnorene henger klaerne paa rekke og rad, det er vanskelig aa törke klaer her i den kjölige og fuktige fjelluften. Utenfor husene ligger hundene og döser, jeg tror alle i Ecuador har minst én hund. I gresskledde, bratte fjellsider, der ingen skulle tro at noen kunne klamre seg fast, gresser svarte og hvite kuer, og höner spankulerer rundt i gröftekantene. Vi suser forbi barn som leker, mödre som vasker klaer, menn som sitter i slitte stoler og prater. Landskapet er vilt, grönt og frodig, og fremdeles stuper fjellet loddrett ned ved siden av oss. Langt, langt der nede bruser den brune elven.

- Dette er ikke noe for mamma, sier Ingelin. Jeg nikker, stirrer ut vinduet med en slags skrekkblandet fryd, lurer paa om jeg skal nyte utsikten eller om jeg bör forberede meg paa aa suse utfor stupet. Jeg skal til aa kommentere at veien i hvert fall er törr naar jeg hörer regnet tromme mot busstaket. Vaeret skifter raskt her i fjellene. Sjaafören er nok vant til regn, han kjenner bussen og veien, men han setter ned farten litt, gjör han ikke?

Han gjör ikke det, men vi overlever denne bussturen ogsaa, og kommer fram til den lille byen Tena i utkanten av Amazonas. Nye eventyr venter paa oss der inne i jungelen et sted.

Slaraffenliv

Fjellene som rager mot himmelen rundt oss paa alle kanter er ville og mektige. Fjelltoppene blir borte mellom skydottene der oppe, forsvinner opp i himmelen. Det er kaldt i luften hoyt her oppe i Andesfjellene i Ecuador, tre tusen meter over havet, men den kalde luften merker jeg lite til der jeg ligger nedsunket i en varm kilde og nyter livet. Dampen ligger som et slor over vannflaten. Her er det ingen ting aa rekke, ingen ting jeg maa gjore, jeg kan ligge her i timevis. Knottsmaa kolibrier finner veien til de fargerike, vakre blomstene rundt oss, en kanin hopper rundt i buskene, titter nysgjerrig paa oss, hopper videre. Jeg beundrer utsikten over fjellene og nyter livet. Slaraffenlivet.