Barbeint gjennom ørkenen

Føttene mine synker ned i den røde sanden for hvert skritt jeg tar. Sanden kjennes varm og myk mot fotsålene, de små sandkornene danser mellom tærne mine og fester seg i solkremen på beina. Bushman har forsikret oss om at det å gå barbeint ikke innebærer noen risiko. For å unngå varmen befinner skorpionene og edderkoppene seg noen titalls centimeter under overflaten på denne tiden av dagen, sa han, og jeg stoler på ham, på mannen som har vist seg å være ekspert på den namibiske ørkenen og livet her. Uten å nøle peker han ut ulike biller som haster over sanden og etterlater seg små spor som snart viskes ut av vinden, han fanger lynraske firfisler med bare nevene, oppdager en nærmest usynlig inngang til et edderkopphi og fisker fram et kryp som tilsynelatende uten å etterlate spor på overflaten har gravd seg ned i sanden. Bushman kan navnene på insektene og plantene, vet hvilken nytteverdi de ulike vekstene har, ser at sporene vi ser i det fjerne er laget av en gemsbok og kjenner til hvordan vinden stadig former sanddynene rundt oss. Med åpenbar entusiasme formidler han sin kunnskap om dette ørkenområdet i Namibia. Jeg er imponert.





Vi vandrer videre, barbeint gjennom ørkenen. Rundt oss ruver noen av verdens høyeste sanddyner. Det er tidlig på formiddagen, men solen står allerede høyt på himmelen, og den kalde morgenen er for lengst glemt. Der solstrålene treffer sanden er den farget gyllenrød, mens skyggesidene ser svarte ut og skaper skarpe kontraster i landskapet. Det er vakrere enn jeg noensinne har forestilt meg at noen ørken kan være.

Jeg slukker tørsten med litt vann og verdsetter den lette brisen som sveiper over ørkenen og får sandkornene til å danse i luften. Hendene mine, som er tørrere enn noensinne etter et par dager med teltliv i støv og sand, kjennes enda tørrere enn før. Det er halvannen time siden vi begynte på vandringen gjennom ørkenen. Jeg begynner å bli sliten.

Når vi kommer opp på toppen av den neste sanddynen, glemmes imidlertid stekende sol, tørre hender og slitenhet. Jeg stirrer fascinert ned på det underlige landskapet som plutselig dukket opp foran oss. Dead Vlei. Det som en gang var en sjø er nå en død sjøbunn, et hvitt gulv av for lengst inntørket og oppsprukken leire. Bunnen er dekket av en spøkelsesaktig skog med døde kameltorntrær som peker med skjelettaktige grener mot den blå himmelen, trær som står som levninger fra tiden da regnet fremdeles jevnlig fant veien til dette stedet. Gjennom århundrene har den sterke solen gitt trærne en nærmest svart farge. Kontrasten mellom den hvite bunnen, de svarte trærne og den intenst røde sanden er slående. Jeg får følelsen av å være på et sted der tiden har stått stille i flere hundre år, et sted som tilhører en annen verden, omgitt av mystikk.

Jeg vandrer mellom de svarte kameltorntrærne, kjenner den harde, uttørkede sjøbunnen under føttene, fanger nye motiver med kameraet. På nytt lar jeg øynene vandre over dette merkverdige landskapet, og jeg undrer meg over at det finnes slike plasser her på jorden. Dette isolerte stedet er unikt. Det er noe ved landskapet som kan ta pusten fra en, og på en forunderlig måte er det faktisk vakkert. Dette er stedet jeg virkelig ønsket å se, og jeg er ikke skuffet. Dette er Namibia slik jeg har sett det i reisebøkene.

.

Den røde sanden gløder fremdeles like intenst i sollyset.