Sommer i desember

I dag setter jeg meg på flyet på Gardermoen, og etter en reise som inkluderer fem timer i Paris og åtte timer i Rio de Janeiro, uten annet selskap enn håndbagasjen min, lander jeg i Montevideo. Der er det sommer, og sommeren i Uruguay og Brasil er varm.

Trine, som har bodd i Montevideo et halvt år og skal være mitt reisefølge, har gitt meg beskjed om å ta med lite klær. Det er visst ikke nødvendig med stort annet enn shorts og singlet, og én lett genser og eventuelt en sommerbukse - mot solen - holder. Et par sandaler er alt jeg trenger av fottøy, og om nettene trenger jeg lakenpose eller en tynn sovepose, avhengig av hvor vi skal sove.

Strømpebukser og vinterjakke blir med andre ord igjen i skapet hjemme når jeg om noen timer setter kursen mot søramerikanske varmegrader. Det synes jeg er helt greit.

Another year has gone by

Det sies at tiden går. Selvsagt er jeg ikke uenig i at tiden går, men hvis jeg kan nyansere det litt, vil jeg foretrekke å si at tiden løper. Heldigvis løper den ikke fra meg, for jeg klarer da til en viss grad å henge med, selv om det også i år har vært svært travle perioder. Uansett; om ganske få dager blar vi om til 2009 i kalenderen, og 2008 blir dermed historie.

For min del skriver 2008 seg inn i historien som et godt år uten de helt store forandringene i hverdagen. Jeg bor fremdeles i Oslo, deler fremdeles sokkelleiligheten på Bekkelagshøgda med Ingelin, jobber fremdeles i barneverntjenesten, synger fremdeles i Kor Major og trives fremdeles med alt dette.

2008 har vist seg å bli et innholdsrikt reiseår. Turné med Kor Major til Estland, Latvia og Sverige i påsken, slottsbryllup i Sverige i juli, olivenplukking og andre opplevelser i Palestina og samtidig en rask kikk på Israel i høst, og årets siste dager skal jeg tilbringe i Uruguay, landet ved foten av Brasil. Avreise i morgen.

Det nevnte slottsbryllupet var et av årets høydepunkter. Min fetter Eirik giftet seg med Tonje, og siden brudeparet ønsket å gjøre noe helt spesielt, ble det altså bryllup på et svensk slott. Vi tilbrakte en hel helg på slottet i flotte omgivelser og med den luksus man forventer av et slottsopphold, og selve bryllupet ble virkelig noe for seg selv. Røde løpere, kongekrabbe, seksetasjers bryllupskake fra Pascal, en operasanger fra den norske opera… Der var ingen ting overlatt til tilfeldighetene.

Ellers har året inneholdt et par jubileer, med feiring av farmors 80-årsdag i Trondheim og mammas 50-årsdag i mars, med forsinket feiring i juni. Selv er jeg heldigvis bare kommet halvveis til 50.

Det er imidlertid ikke bare de største begivenhetene som har preget året som har gått. Å sitte på kafé og prate, snakke i telefonen med en jeg ikke har sett på lenge, samle venner til spillkvelder, bade i sjøen en varm sommerdag eller gå en tur og nyte flotte høstfarger - slike hverdagslige ting er i høyeste grad verdt å huske på og å sette pris på.

Når året ganske snart avsluttes og jeg ønsker et nytt år velkommen, skjer det altså i en annen verdensdel, på reisefot. Det blir en av de store begivenhetene, med spennende opplevelser og erfaringer, og på samme måte som 2008 slutter, starter 2009. Så får vi se, da, om tiden i 2009 vil gå eller løpe. Jeg har en viss anelse om hva svaret vil bli.

Tusen takk til alle som har vært med på å gjøre 2008 til et godt år!

It's a beautiful day

Det finnes mange dager. Nå tenker jeg ikke på det faktum at vi har 365 av dem i ett år, eller at det finnes for eksempel mandager, onsdager og lørdager. Jeg tenker på alle de dagene som heter noe mer. Vi har høytidsdager, som julaften, palmesøndag og Kristi Himmelfartsdag. Vi har nasjonaldager, bursdager, Sankthansaften, farsdag, kvinnedag, narredag, vintersolverv, nyttårsaften, FN-dagen, Olsok, Valentines Day, arbeidernes dag... Som sagt, det finnes mange dager.

Men hva med alle de andre dagene, de som kommer innimellom, de helt vanlige mandagene, onsdagene eller lørdagene? Hva med 21. november, 11. oktober og 26. juni?

Ved en tilfeldighet kom jeg over denne merkedagoversikten for 2009, og jeg har oppdaget at det finnes mange flere dager enn jeg vet om. Visste du for eksempel at 21. november er verdens fjernsynsdag? At det er den internasjonale eggdagen 11. oktober? Hvem vet at 26. juni er villblomstenes dag?

Nå kan man jo lure på hva egg og villblomster skal med en egen dag, og hva som er tanken bak den internasjonale teddybjørndagen 27. oktober kan man jo også undre seg over, men jeg er helt sikker på at det er hyggelige dager.

Det finnes dager der tanken helt klart er å oppfordre oss til å tenke på andre enn oss selv, for eksempel 20. februar, som er verdens dag for sosial rettferdighet, og 22. mars, som er verdens vanndag. 10. desember er menneskerettighetsdagen. Det passer jo bra midt i julestria når de fleste er travelt opptatt med sitt og sine.

Vi har kulturelle dager, som den internasjonale poesidagen 21. mars, verdens teaterdag 27. mars og den internasjonale musikkdagen 1. oktober. Høsten er høysesong for matrelaterte dager, for eksempel fårikålens dag 24. september, verdens brøddag 16. oktober og epledagen 17. oktober.

Jeg antar at man kan finne en dag for det meste dersom man bare leter litt, men jeg tror jeg lar det bli med ovennevnte. Dersom noen skulle ønske å markere eggdagen eller brøddagen en gang i fremtiden, er det bare å si fra. Jeg koker gjerne egg og baker brød! Og 21. november er det vel tillatt å se ekstra mye på TV?

Til slutt må jeg forøvrig nevne at 3. mai er verdens latterdag. Det høres jo ut som en riktig så gøyal dag!

Hvor skal du feire nyttårsaften?

Om under en uke kan vi krysse av første desemberdag på kalenderen. Selv om desember lurer rett rundt hjørnet, vil nok noen synes at det er litt tidlig å begynne å planlegge nyttårsaften. Jeg er ikke enig. Jeg planlegger. Jeg gleder meg. Jeg lar tankene vandre, langt utenfor landets grenser, helt til Sør-Amerika.

Forrige gang jeg bestilte flybilletter, var det nesten seks måneder til jeg faktisk skulle fly. I dag har jeg bestilt billetter igjen, og denne gangen er det bare 32 dager til avreise. I slutten av desember beveger jeg meg ut i den store verden igjen, over Atlanterhavet, med Uruguay og Brasil som reisemål.

I Uruguay møter jeg Trine, ei venninne som siden i sommer har bodd i hovedstaden Montevideo og jobbet som praktikant i UNICEF. Den jobben avslutter hun i desember, men før hun setter kursen mot Norge igjen, skal vi reise litt rundt i Uruguay og sørlige Brasil.

Det er fremdeles bare tre uker siden jeg kom tilbake fra Palestina. To langturer i løpet av to-tre måneder kan kanskje virke i overkant mye, men jeg er av den oppfatning at man må gripe mulighetene når man har dem. Jeg har muligheten nå.

For min del blir det altså nyttårsfeiring i Brasil. Det høres ikke så verst ut, vel?

Tolv dager

I tolv intense dager har jeg vært på reisefot. Nå som jeg er tilbake, får jeg naturlig nok stadig spørsmål om hva jeg har gjort. Det er tid for en oppsummering.

Jeg har vært i Jerusalem, byen som yrer av liv og oser av kultur og historie. Jeg har sett Klagemuren, Gravkirken, Al-Aqsa-moskéen, Via Dolorosa, Oljeberget, gamlebyen med sine smale gater som danner en labyrint fylt med mennesker, lukter og alle slags varer.

Jeg har vært i Betlehem, byen med Fødselskirken, Shepherd’s Field og grotten der noen mener at hyrdene fikk beskjeden om at Jesus var født.

Jeg har vært i Jeriko, den eldste byen i verden som fremdeles er bebodd. Jeg har tatt verdens lengste taubane under havnivå opp til Mount of Temptation, besøkt et greskortodoks kloster som ligger i den stupbratte fjellsiden, spist lunsj på YWCA og sett Sakkeustreet og de eldgamle restene av bymuren.

Jeg har vært i Ramallah, den trafikkfylte byen som i praksis fungerer som Palestinas hovedstad.

Jeg har vært i Hebron, byen der det er netting over gatene for å hindre at palestinerne blir angrepet ovenfra av israelske settlere som bor i de øverste etasjene i husene.

Jeg har badet i Dødehavet, smurt meg inn med gjørme og nytt solen.

Jeg har besøkt Holocaustmuseet, en olivenpresse, et glassblåseri, en klinikk og et kvinnesenter. Jeg har vært i flyktningleiren Deheisha, besøkt organisasjoner som på ulike måter jobber med konflikten og folket, hørt foredrag og vært på guidede turer. Jeg har sett settlement etter settlement, bygget ulovlig av israelere på palestinsk jord, og lært mye om settlementproblematikken.

Jeg har besøkt Signe og Ali, som er tante og onkel til Helene som også var med på turen. Jeg har sett Cliff Hotell og hørt mer om kampen Signe og Ali fører for å få beholde hotellet.

Jeg har stått opp klokken fire om morgenen for å være med som observatør og oppleve kaoset og urettferdigheten som utspiller seg på Checkpoint 300 mellom Betlehem og Jerusalem, det eneste stedet der palestinere med tillatelse til å reise inn til Jerusalem for å arbeide slipper gjennom.

Jeg har plukket oliven tre halve og en hel dag sammen med palestinske familier og med andre internasjonale i alle aldere. Jeg har hørt familienes historier, spist lunsj i skyggen av oliventrær, sett hvordan bøndenes landområder okkuperes og trues av settlementutbygging, og jeg har opplevd hvilke vanskeligheter palestinerne møter når de skal plukke olivenene sine.

Jeg har opplevd å bli sett på som en trussel, å ikke få gå hvor jeg vil, å vente i alt fra minutter til timer for å slippe gjennom en sperring eller et checkpoint. Jeg har opplevd en hverdag der soldater, checkpoints, mur og stengsler er normalt, der trusler om arrestasjon sluttet å overraske og der jeg har blitt siktet på med maskingevær flere ganger enn jeg kan telle.

Jeg har besøkt Oush Grab, en nedlagt militærbase, og malt over rasistiske ytringer og stygge slagord som israelske settlere har tagget på bygningene der.

Jeg har bodd på 12-mannsrom på hostel i Jerusalem, og på 2-mannsrom på hotell i Beit Sahour utenfor Betlehem. Jeg har vært på konsert med et band fra Betlehemsområdet, møtt olivenplukkere fra mange land, shoppet, tatt bilder, lyttet, sett og lært, stått opp tidlig, sovnet på bussen. Jeg har følt meg som turist, student og solidaritetsarbeider på samme tid.

Tolv dager. Er det rart hodet mitt bobler over av inntrykk?


Live har forøvrig også skrevet et oppsummeringsinnlegg. Det er langt, men verdt å lese.

En annerledes hverdag

Så har jeg fått det bekreftet nok en gang. Tiden går fort når man er på reisefot. Plutselig er jeg tilbake i Norge, hvor rester av den første snøen fremdeles ligger på bakken og livet har gått sin vante gang mens vi var borte. Hverdagen møtte meg brått og brutalt med alle plikter og arbeidsoppgaver, bunken med ting jeg må ta fatt på har ikke krympet mens jeg var borte, og samtidig føler jeg at jeg ikke har landet helt. Jeg befinner meg riktignok i Norge, men tankene mine henger fremdeles igjen i Palestina. Så mange opplevelser, så mange inntrykk. Dager fylt til randen av informasjon, erfaringer, opplevelser og historier, og minnekort smekkfulle av bilder som dokumenterer det jeg har opplevd.

Etter en lang reise og en tur innom korøvelse på veien hjem, kom jeg hjem halv elleve mandag kveld. Tirsdag morgen ventet jobben. Jobben jeg kan dra til uten å ta en lang omvei fordi raskeste vei er sperret av en åtte meter høy mur. Jobben jeg kan dra til uten å bli stoppet av soldater med maskingevær som vil sjekke ID-kortet mitt for å finne ut om jeg har tillatelse til å dra videre. Jobben jeg kan dra til uten å stå i timelange køer for å passere et checkpoint, og uten å bli behandlet på en nedverdigende måte av soldater som viser at de har makt til å behandle meg som de vil.

Nordmenns hverdag er så annerledes enn den hverdagen palestinerne lever i, og det er ikke lett å formidle til andre hva jeg har opplevd de siste to ukene. Hvor begynner jeg, hva skal jeg fortelle, hvordan kan jeg forklare på en kort og enkel måte, når hodet mitt bobler over av tanker og inntrykk?

Det er ikke mulig for meg å fullt ut forstå hvordan det er å leve i et okkupert område, men jeg har i det minste lært mye og fått større forståelse for palestinernes situasjon. Jeg kan ikke la være å fortelle om dette, selv om det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Det handler om å bidra med det jeg kan; om å være en av dråpene som til slutt får begeret til å renne over slik at forandring kan skapes.

Jeg må bare sortere litt tanker først. Så kan jeg fortsette å skrive, fortsette å fortelle, i håp om at noen vil lese, lytte, lære og kanskje la seg engasjere.

Olivenplukkerbloggen

Anbefaler aa ta en titt innom Olivenplukkerne, vaar felles reiseblogg. Den oppdateres oftere enn min egen blogg, fordi det er flere som bidrar med innlegg.

Fra A til Aa

Arabic Maybe Time: Alt er veldig uforutsigbart for palestinerne, fordi de for eksempel aldri vet hvor lang tid de vil bruke paa aa komme gjennom et checkpoint.

Bilder: Ingen trenger aa vaere redd for at vi ikke tar nok bilder!

Checkpoints: Utrolig urettferdig. Palestinerne sjekkes grundig og maa gjerne staa i uendelig lange koer, mens israelske bosettere kjorer rett gjennom uten aa bli stoppet.

Dingsen: Live sin ipod med Internett! Flittig brukt i resepsjonen paa hotellet, der det er traadlos Internettilgang.

EAPPI: Ledsagere fra Kirkenes Verdensraad. Vi motte norske Dirk, som blant annet observerer paa checkpoint og rapporterer videre om ting som skjer der og om behandlingen palestinere utsettes for.

Fritid: Veldig lite. Mye opplegg gjennom olivenplukkings-programmet, i tillegg til at vi norske gjor en del ting paa egenhaand. Vi blir slitne.

Galninger: Hele situasjonen her nede er absurd.

Helse: Stort sett bra for oss alle. Litt magetrobbel for noen, men har stort sett gatt raskt over. Det har gaatt verst utover Stine, som fikk testet sykehuset i dag etter onske fra lederne for olivenplukkingsprogrammet, men hun er heldigvis oppegaende og i bedre form naa.

Inntrykk: Utrolig mange!

Jerusalem: En levende by med mange ting aa se.

Klaer: Alt fra t-skjorte til t-skjorte, genser og jakke.

Lover: Palestinerne maa forholde seg til andre lover enn israelerne.

Mat: Pitabrod til frokost, pitabrod til lunsj, pitabrod til middag... Men veldig mye god mat, altsaa.

Natur: Landet bestaar av bakker, og det er derfor flott utsikt nesten overalt.

Olivenplukking: Morsommere enn forventet. Ikke goy naar det regner.

Plan for morgendagen: Seks av oss drar til Jeriko og Dodehavet, mens resten skal vaere med paa et seminar i regi av olivenplukkingsprogrammet.

Q-tips: Kan det brukes i stedet for neglborste? Vi blir i hvertfall veldig mokkete under neglene av olivenplukkingen.

Rom: I Jerusalem bodde vi paa tolvmannsrom paa et hostel med svaert enkel standard. Naa bor vi paa tomannsrom paa hotell i Beit Sahour, like utenfor Betlehem. Store rom, gulvet er rent, det er varmt vann og nok trykk i dusjen, sengene res opp daglig og vi faar nye haandklaer hver dag. Enkel standard er greit en stund, men det var godt aa komme til hotellet.

Shopping: Flotte sjal i alle farger og monstre. Marte har kjopt ti stykker.

Trekkspill: Noen av de som plukker oliven sammen med oss, er fra et omreisende sirkus. De spiller trekkspill og synger - uten pause.

Undertoy: Ligger paa utstilling i salgsbder i gamlebyen i Jerusalem.

Vaeret: Varierer mellom sol og regn, kaldt og varmt.

WC: Toalettpapir kastes i soppelbotte for aa unngaa at rorene tettes.

X-mas: Betlehem er kanskje det eneste stedet hvor jeg til nod kan gaa med paa at det er greit at julepynt henger framme i andre maaneder enn desember og begynnelsen av januar.

Yad Vashem: Holocaustmuseet i Israel. Se tidligere blogginnlegg.

Zionism: Sionistene hevder at det jodiske folk utgjor en etnisk gruppe som har raaderetten over det de kaller Israel, og som inkluderer Palestina.

Aerlighet: Paa flyplassen maa vi passe paa hva vi sier, og aerlighet varer ikke alltid lengst, desverre.

Orkenlandskap: Landet er generelt tort, men noen steder er torrere enn andre.

Aatti: Omtrent saa mange internasjonale deltar paa olivenplukkingsprogrammet, fordelt paa to grupper. Vaar olivenplukkingsgruppe bestaar av oss tolv norske, en liten gjeng amerikanere, en sveitser, et par nederlendere, en canadier, to svensker, en fra Slovakia... Har sikkert glemt noen naa. Vi fra Norge er de yngste.

Smaa draaper i et stort hav av opplevelser

Det er utrolig vanskelig aa fortelle om det vi opplever gjennom en blogg. Dagene er proppfulle av opplevelser og inntrykk, og jeg faar knapt faar tid til aa sortere alt i mitt eget hode. Aa formidle ting er derfor ikke saa lett, og jeg foler det blir litt tilfeldig hva jeg faar fortalt. Dere som er interessert i aa lese mer om hva vi gjor hver dag, kan gaa inn paa denne siden - der kommer det daglige oppdateringer om hva vi har gjort, i tillegg til at det legges ut noen bilder fra hver dag. Vaar gruppe er gruppe B.

Det handler om mennesker

I mange aar har jeg unngaatt aa forholde meg til konflikten i Midtosten. Nyhetene flimret over TV-skjermen, og jeg horte saa mye om Palestina og Israel som jeg ikke forstod, fordi jeg ikke hadde nok bakgrunnskunnskap. Jeg tenkte hele tiden at det sikkert er en riktig side og en gal side - eller i det minste at jeg kunne vaere mer enig med den ene parten - og at jeg en gang maatte ta stilling til hvilken side jeg mente hadde rett.

Jeg tok kanskje feil. Det viktigste er kanskje ikke aa holde med den ene eller den andre parten, fordi noen har rett og andre tar feil. Det handler forst og fremst om hvordan mennesker behandles. Det handler om mennesker og om menneskerettigheter. Det handler om retten til aa ferdes fritt fra punkt A til punkt B. Det handler om retten til aa bli behandlet likt som naboen. Det handler om retten til aa ikke bli fratatt egen eiendom. Det handler om retten til aa fole seg trygg, og til aa ikke undertrykkes. I konflikten her nede er det palestinerne som er den tapende part. Maaten de behandles paa faar meg til aa bli sint, frustrert, trist og oppgitt.

I dag stod vi norske opp midt paa natten og dro til et checkpoint mellom Betlehem og Jerusalem. Palestinere som jobber i Jerusalem - paa andre siden av muren - og som har tillatelse til aa reise fra Vestbredden, maa hver dag staa i lang ko for aa komme gjennom checkpointet. Det kan ta en halv time aa komme gjennom, eller man kan staa der i tre timer. I dag var visst en daarlig dag. Vi kom til checkpointet halv fem, og stilte oss i en lang, lang ko. En rar ko. Den stod stille helt til alle plutselig presset fra alle kanter for aa komme framover og inn i en slags slusegang. Saa stod koen stille igjen en stund, for alle plutselig presset paa nytt. Fem av oss ga opp aa komme oss inn i slusen, fordi det var skummelt og utrolig vanskelig aa komme seg fremover naar man presses hardt fra alle kanter samtidig. Jeg folte at jeg mistet kontrollen fullstendig. Folk er desperate etter aa komme seg fort fram, slik at de kanskje rekker jobben. Uten forvarsel kan de israelske soldatene stenge checkpointet uten grunn. I dag var det plutselig stengt i over 40 minutter mens vi stod utenfor og ventet. De israelske soldatene behandler palestinerne paa en ufattelig nedverdigende maate, og bruker ulike hersketeknikker for aa vise hvilken makt de har. De gjor ting vanskelig for palestinerne - ikke fordi det faktisk ER vanskelig, men fordi de KAN gjore det vanskelig. Samtidig som palestinerne maa staa i den evinnelig lange koen hver eneste morgen, kjorer israelske settlere og turistbusser med internasjonale rett gjennom uten aa se hva som foregaar like ved, og uten aa mote en eneste hindring. Det er saa fryktelig urettferdig.

Jeg maa forovrig legge til at fem av oss aldri kom oss inn i slusen og gjennom checkpointet sammen med palestinerne. Vi ga opp etter aa ha ventet i nesten tre timer, tok en taxi til Betlehem og buss til Jerusalem. Vi kunne gjore dette fordi vi var internasjonale. Palestinerne stod fremdeles i ko, uten aa ha noen alternativer.

Det handler om forskjellsbehandling, om undertrykking og om makt. Det handler om at staten Israel behandler palestinerne paa en maate som er saa enormt urettferdig.
For vaar del handler det ogsaa om aa si fra om at brudd på rettigheter forekommer; at det faktisk er en del av hverdagen til tusener av mennesker. Stemmen min er ikke saerlig hoy, jeg er ingen kjendis som alle lytter til, og jeg har ingen innflytelse på personer som faktisk blir lyttet til her i landet. Men jeg sier fra likevel, til de som horer meg, selv om det er en liten draape i havet. Det er tross alt kombinasjonen av tusenvis av sma draaper som til slutt faar et beger til aa renne over.