No worries

Jeg har vaert i skogen i Uruguay i noen dager. Trine, som jeg besoeker og reiser rundt sammen med, har det halve aaret hun har bodd i Montevideo vaert med som leder i en speidergruppe. Naa er det midt paa sommeren her, og speidergruppa har hatt sin sommerleir. 14 speidere i alderen 11-14 aar, fem ledere i tillegg til Trine og meg har tilbragt solfylte dager i skogen et par timer nord for Montevideo. Det har vaert herlig avslappende.

Aa vaakne opp i et telt til lyden av fuglekvitring. Spise frokost, gaa ned til elven og ta et morgenbad sammen med fjorten elleville unger. Nyte livet i en hengekoye mens gresshoppene spiller. Svomme oppover elven med frodig natur paa begge sider, nyte stillheten og det varme vannet midt paa dagen naar solen er paa sitt sterkeste. Tusle tilbake til leiren, bli mott av unger som sier noe jeg ikke skjonner, som ler naar jeg ikke forstaar, og som ivrig forsoker aa faa meg til aa skjonne hva de prover aa si. Kveldsbad i elven. Ligge i hengekoya og se stjernene glitre paa himmelen. Sitte rundt baalet om kvelden og se paa de gyldne flammene, langt borte fra stress, mas og plikter.

Jeg nyter fortsatt ferie, sommer og smaa og store oyeblikk.

De smaa oyeblikkene

Jeg lukker oynene, og horer suset fra bolgene som skyller inn mot land, summingen av spanske ord fra forbipasserende og ropene fra fiskerne som selger fersk fisk fra huset jeg sitter ved. Jeg trekker pusten dypt, og kjenner lukten av saltvann og fisk. Jeg kjenner sanden mellom taerne og solen som varmer paa kroppen, paa de solbrente fottene mine, til tross for at jeg har sokt ly i skyggen av et hus. Jeg aapner oynene, skuer utover havet, svabergene og den lange sandstranden, ser fiskebaatene ligge paa rekke og rad, de idylliske smaa husene. Fastboende og turister rusler forbi i daffetempo. Stemningen er behagelig avslappet. Det er nyttaarsaften og jeg tenker at akkurat naa er dette det perfekte sted aa vaere, i den lille, sjarmerende fiskerlandsbyen Punta del Diablo ved kysten av Uruguay. Jeg nyter livet.

Noen timer senere boyer jeg hodet og entrer den hyggelige, lille restauranten i en stille del av Punta del Diablo. El Viejo y el Mar, som i Ernest Hemingways bok "Den gamle mannen og havet". Det er noen bord inne, og noen faa, smaa bord ute, med presenningsvegger og krakker av tre. Vi setter oss ute. Restauranten er nesten tom, bare de som jobber der og en mann som sitter alene ved et bord er aa se. Innehaveren av restauranten kommer ut og spor hva vi onsker, han anbefaler paella med reker og blekksprut. Han er hoy, har morkt haar og langt skjegg, det er noe spesielt med utseendet hans, noe herdet og sterkt, han passer inn i denne lille restauranten i den sjarmerende fiskerlandsbyen ved det store havet.

Vi venter paa maten, snakker med den andre gjesten, den irske mannen som flyttet til dette merkelige lille stedet for to aar siden, etter aa ha kommet hit paa ferie. Han har pause, forteller han, pause paa ubestemt tid. Vinden rusker i presenningsveggene, vi horer bruset fra kraftige bolger som skyller mot land, jeg tenker at dette er et sted der tiden kan staa stille. There's always tomorrow, sier den irske mannen. Vi nikker, spiser paella med sjomat og drikker ferskpresset fruktjuice og tenker at det ikke er noe sted vi heller ville vaert akkurat naa. Mens vi sitter der gaar timene, men vi enser det ikke.

Midnatt. Noen skyter opp nyttaarsraketter, fargene gloder paa himmelen i noen sekunder for de forsvinner ut i det store intet. Vi skaaler for det nye aaret. Ute gloder stjernene paa en krystallklar, nattsvart himmel, den vakreste stjernehimmelen jeg har sett paa lenge. Havet bruser videre inn i det nye aaret. 2009 fant veien til denne lille kroken av verden ogsaa.

Uruguay

Det er fremdeles natt i Montevideo naar Trine og jeg tusler ut i den svale morgenluften. Klokken er knapt fem, og Uruguays hovedstad har saavidt begynt aa vaakne. Et par biler passerer oss, en mann hilser i det vi gaar forbi. De fleste vinduene er fremdeles morke. Vi rusler av gaarde, smaaprater om dette og hint, passerer gamle, slitte bygninger og nye, moderne hus, vi krysser gater, gaar forbi et par hjemlose som sover paa slitte skumgummimadrasser utenfor en av butikkene langs hovedveien. Mens vi gaar, vaakner Montevideo langsomt til live. Vi naermer oss busstasjonen, klokken er snart kvart paa seks.

Busstasjonen er allerede et travelt sted. Jeg ser meg rundt, ser etter turister, finner ikke saa mange. Turistene stopper ikke i Uruguay, de skal til Brasil, til Argentina, ikke til dette lille landet midt i mellom. Brasil har Rio de Janeiro, strender og Amazonas, Argentina har den pulserende storbyen Buenos Aires, endelose pampassletter, vakre fjell og det barske Ildlandet i sor. Lonely Planet forteller meg at Uruguay er kjent for strendene og for aa ha vunnet en fotballkamp i 1930. Er dette virkelig alt landet kan skryte av?

En buss tar oss til Colonia del Sacramento, maalet for denne grytidlige utflukten. Den vesle byen har smaa, brosteinsbelagte gater, sjarmerende, gamle hus, havet. Vi tusler rundt, nyter solen, jeg suger inn inntrykk og tenker at dette er noe helt annet enn den slitne gamlebyen i Montevideo, der gatene er stovete og husene baerer preg av manglende vedlikehold. Vi setter oss nede ved havet og nyter den friske brisen og lukten av saltvann.

Et stykke utenfor Colonia del Sacramento ligger det bittelille stedet Colonia Suiza, den sveitsiske kolonien, grunnlagt paa 1800-tallet. Vi spor en dame om hva stedet har aa by paa. Ingen ting, svarer damen, her er det ikke noe aa se. Vi tusler av gaarde, kommer til utkanten av byen. Husene her er smaa, og de er ikke inngjerdet som i Montevideo. I hagene vokser blomster og planter i en skjonn uorden, en ku staar bundet fast til et tre og gresser stille, en moped suser forbi oss. Vi gaar litt videre, en hest med en gammel trevogn passerer paa en stovete grusvei, og i en groft staar en sau og gumler gress. Vi stopper for aa ta bilde, en mann stopper og forteller at sauen heter Matilda. Mannen forteller om stedet, spor om Norge, lurer paa om det er kaldt der. Litt senere moter vi en liten gutt paa sykkel, han har en ku i baand etter seg. Stedet er fullt av landlig idyll, og en herlig ro og stillhet hviler over omraadet.

Jeg har ferie, og har saa smaatt begynt aa oppdage hva Uruguay har aa by paa. Jeg gleder meg til aa se mer.

Sommer i desember

I dag setter jeg meg på flyet på Gardermoen, og etter en reise som inkluderer fem timer i Paris og åtte timer i Rio de Janeiro, uten annet selskap enn håndbagasjen min, lander jeg i Montevideo. Der er det sommer, og sommeren i Uruguay og Brasil er varm.

Trine, som har bodd i Montevideo et halvt år og skal være mitt reisefølge, har gitt meg beskjed om å ta med lite klær. Det er visst ikke nødvendig med stort annet enn shorts og singlet, og én lett genser og eventuelt en sommerbukse - mot solen - holder. Et par sandaler er alt jeg trenger av fottøy, og om nettene trenger jeg lakenpose eller en tynn sovepose, avhengig av hvor vi skal sove.

Strømpebukser og vinterjakke blir med andre ord igjen i skapet hjemme når jeg om noen timer setter kursen mot søramerikanske varmegrader. Det synes jeg er helt greit.

Another year has gone by

Det sies at tiden går. Selvsagt er jeg ikke uenig i at tiden går, men hvis jeg kan nyansere det litt, vil jeg foretrekke å si at tiden løper. Heldigvis løper den ikke fra meg, for jeg klarer da til en viss grad å henge med, selv om det også i år har vært svært travle perioder. Uansett; om ganske få dager blar vi om til 2009 i kalenderen, og 2008 blir dermed historie.

For min del skriver 2008 seg inn i historien som et godt år uten de helt store forandringene i hverdagen. Jeg bor fremdeles i Oslo, deler fremdeles sokkelleiligheten på Bekkelagshøgda med Ingelin, jobber fremdeles i barneverntjenesten, synger fremdeles i Kor Major og trives fremdeles med alt dette.

2008 har vist seg å bli et innholdsrikt reiseår. Turné med Kor Major til Estland, Latvia og Sverige i påsken, slottsbryllup i Sverige i juli, olivenplukking og andre opplevelser i Palestina og samtidig en rask kikk på Israel i høst, og årets siste dager skal jeg tilbringe i Uruguay, landet ved foten av Brasil. Avreise i morgen.

Det nevnte slottsbryllupet var et av årets høydepunkter. Min fetter Eirik giftet seg med Tonje, og siden brudeparet ønsket å gjøre noe helt spesielt, ble det altså bryllup på et svensk slott. Vi tilbrakte en hel helg på slottet i flotte omgivelser og med den luksus man forventer av et slottsopphold, og selve bryllupet ble virkelig noe for seg selv. Røde løpere, kongekrabbe, seksetasjers bryllupskake fra Pascal, en operasanger fra den norske opera… Der var ingen ting overlatt til tilfeldighetene.

Ellers har året inneholdt et par jubileer, med feiring av farmors 80-årsdag i Trondheim og mammas 50-årsdag i mars, med forsinket feiring i juni. Selv er jeg heldigvis bare kommet halvveis til 50.

Det er imidlertid ikke bare de største begivenhetene som har preget året som har gått. Å sitte på kafé og prate, snakke i telefonen med en jeg ikke har sett på lenge, samle venner til spillkvelder, bade i sjøen en varm sommerdag eller gå en tur og nyte flotte høstfarger - slike hverdagslige ting er i høyeste grad verdt å huske på og å sette pris på.

Når året ganske snart avsluttes og jeg ønsker et nytt år velkommen, skjer det altså i en annen verdensdel, på reisefot. Det blir en av de store begivenhetene, med spennende opplevelser og erfaringer, og på samme måte som 2008 slutter, starter 2009. Så får vi se, da, om tiden i 2009 vil gå eller løpe. Jeg har en viss anelse om hva svaret vil bli.

Tusen takk til alle som har vært med på å gjøre 2008 til et godt år!

It's a beautiful day

Det finnes mange dager. Nå tenker jeg ikke på det faktum at vi har 365 av dem i ett år, eller at det finnes for eksempel mandager, onsdager og lørdager. Jeg tenker på alle de dagene som heter noe mer. Vi har høytidsdager, som julaften, palmesøndag og Kristi Himmelfartsdag. Vi har nasjonaldager, bursdager, Sankthansaften, farsdag, kvinnedag, narredag, vintersolverv, nyttårsaften, FN-dagen, Olsok, Valentines Day, arbeidernes dag... Som sagt, det finnes mange dager.

Men hva med alle de andre dagene, de som kommer innimellom, de helt vanlige mandagene, onsdagene eller lørdagene? Hva med 21. november, 11. oktober og 26. juni?

Ved en tilfeldighet kom jeg over denne merkedagoversikten for 2009, og jeg har oppdaget at det finnes mange flere dager enn jeg vet om. Visste du for eksempel at 21. november er verdens fjernsynsdag? At det er den internasjonale eggdagen 11. oktober? Hvem vet at 26. juni er villblomstenes dag?

Nå kan man jo lure på hva egg og villblomster skal med en egen dag, og hva som er tanken bak den internasjonale teddybjørndagen 27. oktober kan man jo også undre seg over, men jeg er helt sikker på at det er hyggelige dager.

Det finnes dager der tanken helt klart er å oppfordre oss til å tenke på andre enn oss selv, for eksempel 20. februar, som er verdens dag for sosial rettferdighet, og 22. mars, som er verdens vanndag. 10. desember er menneskerettighetsdagen. Det passer jo bra midt i julestria når de fleste er travelt opptatt med sitt og sine.

Vi har kulturelle dager, som den internasjonale poesidagen 21. mars, verdens teaterdag 27. mars og den internasjonale musikkdagen 1. oktober. Høsten er høysesong for matrelaterte dager, for eksempel fårikålens dag 24. september, verdens brøddag 16. oktober og epledagen 17. oktober.

Jeg antar at man kan finne en dag for det meste dersom man bare leter litt, men jeg tror jeg lar det bli med ovennevnte. Dersom noen skulle ønske å markere eggdagen eller brøddagen en gang i fremtiden, er det bare å si fra. Jeg koker gjerne egg og baker brød! Og 21. november er det vel tillatt å se ekstra mye på TV?

Til slutt må jeg forøvrig nevne at 3. mai er verdens latterdag. Det høres jo ut som en riktig så gøyal dag!

Hvor skal du feire nyttårsaften?

Om under en uke kan vi krysse av første desemberdag på kalenderen. Selv om desember lurer rett rundt hjørnet, vil nok noen synes at det er litt tidlig å begynne å planlegge nyttårsaften. Jeg er ikke enig. Jeg planlegger. Jeg gleder meg. Jeg lar tankene vandre, langt utenfor landets grenser, helt til Sør-Amerika.

Forrige gang jeg bestilte flybilletter, var det nesten seks måneder til jeg faktisk skulle fly. I dag har jeg bestilt billetter igjen, og denne gangen er det bare 32 dager til avreise. I slutten av desember beveger jeg meg ut i den store verden igjen, over Atlanterhavet, med Uruguay og Brasil som reisemål.

I Uruguay møter jeg Trine, ei venninne som siden i sommer har bodd i hovedstaden Montevideo og jobbet som praktikant i UNICEF. Den jobben avslutter hun i desember, men før hun setter kursen mot Norge igjen, skal vi reise litt rundt i Uruguay og sørlige Brasil.

Det er fremdeles bare tre uker siden jeg kom tilbake fra Palestina. To langturer i løpet av to-tre måneder kan kanskje virke i overkant mye, men jeg er av den oppfatning at man må gripe mulighetene når man har dem. Jeg har muligheten nå.

For min del blir det altså nyttårsfeiring i Brasil. Det høres ikke så verst ut, vel?

Tolv dager

I tolv intense dager har jeg vært på reisefot. Nå som jeg er tilbake, får jeg naturlig nok stadig spørsmål om hva jeg har gjort. Det er tid for en oppsummering.

Jeg har vært i Jerusalem, byen som yrer av liv og oser av kultur og historie. Jeg har sett Klagemuren, Gravkirken, Al-Aqsa-moskéen, Via Dolorosa, Oljeberget, gamlebyen med sine smale gater som danner en labyrint fylt med mennesker, lukter og alle slags varer.

Jeg har vært i Betlehem, byen med Fødselskirken, Shepherd’s Field og grotten der noen mener at hyrdene fikk beskjeden om at Jesus var født.

Jeg har vært i Jeriko, den eldste byen i verden som fremdeles er bebodd. Jeg har tatt verdens lengste taubane under havnivå opp til Mount of Temptation, besøkt et greskortodoks kloster som ligger i den stupbratte fjellsiden, spist lunsj på YWCA og sett Sakkeustreet og de eldgamle restene av bymuren.

Jeg har vært i Ramallah, den trafikkfylte byen som i praksis fungerer som Palestinas hovedstad.

Jeg har vært i Hebron, byen der det er netting over gatene for å hindre at palestinerne blir angrepet ovenfra av israelske settlere som bor i de øverste etasjene i husene.

Jeg har badet i Dødehavet, smurt meg inn med gjørme og nytt solen.

Jeg har besøkt Holocaustmuseet, en olivenpresse, et glassblåseri, en klinikk og et kvinnesenter. Jeg har vært i flyktningleiren Deheisha, besøkt organisasjoner som på ulike måter jobber med konflikten og folket, hørt foredrag og vært på guidede turer. Jeg har sett settlement etter settlement, bygget ulovlig av israelere på palestinsk jord, og lært mye om settlementproblematikken.

Jeg har besøkt Signe og Ali, som er tante og onkel til Helene som også var med på turen. Jeg har sett Cliff Hotell og hørt mer om kampen Signe og Ali fører for å få beholde hotellet.

Jeg har stått opp klokken fire om morgenen for å være med som observatør og oppleve kaoset og urettferdigheten som utspiller seg på Checkpoint 300 mellom Betlehem og Jerusalem, det eneste stedet der palestinere med tillatelse til å reise inn til Jerusalem for å arbeide slipper gjennom.

Jeg har plukket oliven tre halve og en hel dag sammen med palestinske familier og med andre internasjonale i alle aldere. Jeg har hørt familienes historier, spist lunsj i skyggen av oliventrær, sett hvordan bøndenes landområder okkuperes og trues av settlementutbygging, og jeg har opplevd hvilke vanskeligheter palestinerne møter når de skal plukke olivenene sine.

Jeg har opplevd å bli sett på som en trussel, å ikke få gå hvor jeg vil, å vente i alt fra minutter til timer for å slippe gjennom en sperring eller et checkpoint. Jeg har opplevd en hverdag der soldater, checkpoints, mur og stengsler er normalt, der trusler om arrestasjon sluttet å overraske og der jeg har blitt siktet på med maskingevær flere ganger enn jeg kan telle.

Jeg har besøkt Oush Grab, en nedlagt militærbase, og malt over rasistiske ytringer og stygge slagord som israelske settlere har tagget på bygningene der.

Jeg har bodd på 12-mannsrom på hostel i Jerusalem, og på 2-mannsrom på hotell i Beit Sahour utenfor Betlehem. Jeg har vært på konsert med et band fra Betlehemsområdet, møtt olivenplukkere fra mange land, shoppet, tatt bilder, lyttet, sett og lært, stått opp tidlig, sovnet på bussen. Jeg har følt meg som turist, student og solidaritetsarbeider på samme tid.

Tolv dager. Er det rart hodet mitt bobler over av inntrykk?


Live har forøvrig også skrevet et oppsummeringsinnlegg. Det er langt, men verdt å lese.

En annerledes hverdag

Så har jeg fått det bekreftet nok en gang. Tiden går fort når man er på reisefot. Plutselig er jeg tilbake i Norge, hvor rester av den første snøen fremdeles ligger på bakken og livet har gått sin vante gang mens vi var borte. Hverdagen møtte meg brått og brutalt med alle plikter og arbeidsoppgaver, bunken med ting jeg må ta fatt på har ikke krympet mens jeg var borte, og samtidig føler jeg at jeg ikke har landet helt. Jeg befinner meg riktignok i Norge, men tankene mine henger fremdeles igjen i Palestina. Så mange opplevelser, så mange inntrykk. Dager fylt til randen av informasjon, erfaringer, opplevelser og historier, og minnekort smekkfulle av bilder som dokumenterer det jeg har opplevd.

Etter en lang reise og en tur innom korøvelse på veien hjem, kom jeg hjem halv elleve mandag kveld. Tirsdag morgen ventet jobben. Jobben jeg kan dra til uten å ta en lang omvei fordi raskeste vei er sperret av en åtte meter høy mur. Jobben jeg kan dra til uten å bli stoppet av soldater med maskingevær som vil sjekke ID-kortet mitt for å finne ut om jeg har tillatelse til å dra videre. Jobben jeg kan dra til uten å stå i timelange køer for å passere et checkpoint, og uten å bli behandlet på en nedverdigende måte av soldater som viser at de har makt til å behandle meg som de vil.

Nordmenns hverdag er så annerledes enn den hverdagen palestinerne lever i, og det er ikke lett å formidle til andre hva jeg har opplevd de siste to ukene. Hvor begynner jeg, hva skal jeg fortelle, hvordan kan jeg forklare på en kort og enkel måte, når hodet mitt bobler over av tanker og inntrykk?

Det er ikke mulig for meg å fullt ut forstå hvordan det er å leve i et okkupert område, men jeg har i det minste lært mye og fått større forståelse for palestinernes situasjon. Jeg kan ikke la være å fortelle om dette, selv om det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Det handler om å bidra med det jeg kan; om å være en av dråpene som til slutt får begeret til å renne over slik at forandring kan skapes.

Jeg må bare sortere litt tanker først. Så kan jeg fortsette å skrive, fortsette å fortelle, i håp om at noen vil lese, lytte, lære og kanskje la seg engasjere.

Olivenplukkerbloggen

Anbefaler aa ta en titt innom Olivenplukkerne, vaar felles reiseblogg. Den oppdateres oftere enn min egen blogg, fordi det er flere som bidrar med innlegg.