Hvor skal du feire nyttårsaften?

Om under en uke kan vi krysse av første desemberdag på kalenderen. Selv om desember lurer rett rundt hjørnet, vil nok noen synes at det er litt tidlig å begynne å planlegge nyttårsaften. Jeg er ikke enig. Jeg planlegger. Jeg gleder meg. Jeg lar tankene vandre, langt utenfor landets grenser, helt til Sør-Amerika.

Forrige gang jeg bestilte flybilletter, var det nesten seks måneder til jeg faktisk skulle fly. I dag har jeg bestilt billetter igjen, og denne gangen er det bare 32 dager til avreise. I slutten av desember beveger jeg meg ut i den store verden igjen, over Atlanterhavet, med Uruguay og Brasil som reisemål.

I Uruguay møter jeg Trine, ei venninne som siden i sommer har bodd i hovedstaden Montevideo og jobbet som praktikant i UNICEF. Den jobben avslutter hun i desember, men før hun setter kursen mot Norge igjen, skal vi reise litt rundt i Uruguay og sørlige Brasil.

Det er fremdeles bare tre uker siden jeg kom tilbake fra Palestina. To langturer i løpet av to-tre måneder kan kanskje virke i overkant mye, men jeg er av den oppfatning at man må gripe mulighetene når man har dem. Jeg har muligheten nå.

For min del blir det altså nyttårsfeiring i Brasil. Det høres ikke så verst ut, vel?

Tolv dager

I tolv intense dager har jeg vært på reisefot. Nå som jeg er tilbake, får jeg naturlig nok stadig spørsmål om hva jeg har gjort. Det er tid for en oppsummering.

Jeg har vært i Jerusalem, byen som yrer av liv og oser av kultur og historie. Jeg har sett Klagemuren, Gravkirken, Al-Aqsa-moskéen, Via Dolorosa, Oljeberget, gamlebyen med sine smale gater som danner en labyrint fylt med mennesker, lukter og alle slags varer.

Jeg har vært i Betlehem, byen med Fødselskirken, Shepherd’s Field og grotten der noen mener at hyrdene fikk beskjeden om at Jesus var født.

Jeg har vært i Jeriko, den eldste byen i verden som fremdeles er bebodd. Jeg har tatt verdens lengste taubane under havnivå opp til Mount of Temptation, besøkt et greskortodoks kloster som ligger i den stupbratte fjellsiden, spist lunsj på YWCA og sett Sakkeustreet og de eldgamle restene av bymuren.

Jeg har vært i Ramallah, den trafikkfylte byen som i praksis fungerer som Palestinas hovedstad.

Jeg har vært i Hebron, byen der det er netting over gatene for å hindre at palestinerne blir angrepet ovenfra av israelske settlere som bor i de øverste etasjene i husene.

Jeg har badet i Dødehavet, smurt meg inn med gjørme og nytt solen.

Jeg har besøkt Holocaustmuseet, en olivenpresse, et glassblåseri, en klinikk og et kvinnesenter. Jeg har vært i flyktningleiren Deheisha, besøkt organisasjoner som på ulike måter jobber med konflikten og folket, hørt foredrag og vært på guidede turer. Jeg har sett settlement etter settlement, bygget ulovlig av israelere på palestinsk jord, og lært mye om settlementproblematikken.

Jeg har besøkt Signe og Ali, som er tante og onkel til Helene som også var med på turen. Jeg har sett Cliff Hotell og hørt mer om kampen Signe og Ali fører for å få beholde hotellet.

Jeg har stått opp klokken fire om morgenen for å være med som observatør og oppleve kaoset og urettferdigheten som utspiller seg på Checkpoint 300 mellom Betlehem og Jerusalem, det eneste stedet der palestinere med tillatelse til å reise inn til Jerusalem for å arbeide slipper gjennom.

Jeg har plukket oliven tre halve og en hel dag sammen med palestinske familier og med andre internasjonale i alle aldere. Jeg har hørt familienes historier, spist lunsj i skyggen av oliventrær, sett hvordan bøndenes landområder okkuperes og trues av settlementutbygging, og jeg har opplevd hvilke vanskeligheter palestinerne møter når de skal plukke olivenene sine.

Jeg har opplevd å bli sett på som en trussel, å ikke få gå hvor jeg vil, å vente i alt fra minutter til timer for å slippe gjennom en sperring eller et checkpoint. Jeg har opplevd en hverdag der soldater, checkpoints, mur og stengsler er normalt, der trusler om arrestasjon sluttet å overraske og der jeg har blitt siktet på med maskingevær flere ganger enn jeg kan telle.

Jeg har besøkt Oush Grab, en nedlagt militærbase, og malt over rasistiske ytringer og stygge slagord som israelske settlere har tagget på bygningene der.

Jeg har bodd på 12-mannsrom på hostel i Jerusalem, og på 2-mannsrom på hotell i Beit Sahour utenfor Betlehem. Jeg har vært på konsert med et band fra Betlehemsområdet, møtt olivenplukkere fra mange land, shoppet, tatt bilder, lyttet, sett og lært, stått opp tidlig, sovnet på bussen. Jeg har følt meg som turist, student og solidaritetsarbeider på samme tid.

Tolv dager. Er det rart hodet mitt bobler over av inntrykk?


Live har forøvrig også skrevet et oppsummeringsinnlegg. Det er langt, men verdt å lese.

En annerledes hverdag

Så har jeg fått det bekreftet nok en gang. Tiden går fort når man er på reisefot. Plutselig er jeg tilbake i Norge, hvor rester av den første snøen fremdeles ligger på bakken og livet har gått sin vante gang mens vi var borte. Hverdagen møtte meg brått og brutalt med alle plikter og arbeidsoppgaver, bunken med ting jeg må ta fatt på har ikke krympet mens jeg var borte, og samtidig føler jeg at jeg ikke har landet helt. Jeg befinner meg riktignok i Norge, men tankene mine henger fremdeles igjen i Palestina. Så mange opplevelser, så mange inntrykk. Dager fylt til randen av informasjon, erfaringer, opplevelser og historier, og minnekort smekkfulle av bilder som dokumenterer det jeg har opplevd.

Etter en lang reise og en tur innom korøvelse på veien hjem, kom jeg hjem halv elleve mandag kveld. Tirsdag morgen ventet jobben. Jobben jeg kan dra til uten å ta en lang omvei fordi raskeste vei er sperret av en åtte meter høy mur. Jobben jeg kan dra til uten å bli stoppet av soldater med maskingevær som vil sjekke ID-kortet mitt for å finne ut om jeg har tillatelse til å dra videre. Jobben jeg kan dra til uten å stå i timelange køer for å passere et checkpoint, og uten å bli behandlet på en nedverdigende måte av soldater som viser at de har makt til å behandle meg som de vil.

Nordmenns hverdag er så annerledes enn den hverdagen palestinerne lever i, og det er ikke lett å formidle til andre hva jeg har opplevd de siste to ukene. Hvor begynner jeg, hva skal jeg fortelle, hvordan kan jeg forklare på en kort og enkel måte, når hodet mitt bobler over av tanker og inntrykk?

Det er ikke mulig for meg å fullt ut forstå hvordan det er å leve i et okkupert område, men jeg har i det minste lært mye og fått større forståelse for palestinernes situasjon. Jeg kan ikke la være å fortelle om dette, selv om det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Det handler om å bidra med det jeg kan; om å være en av dråpene som til slutt får begeret til å renne over slik at forandring kan skapes.

Jeg må bare sortere litt tanker først. Så kan jeg fortsette å skrive, fortsette å fortelle, i håp om at noen vil lese, lytte, lære og kanskje la seg engasjere.

Olivenplukkerbloggen

Anbefaler aa ta en titt innom Olivenplukkerne, vaar felles reiseblogg. Den oppdateres oftere enn min egen blogg, fordi det er flere som bidrar med innlegg.

Fra A til Aa

Arabic Maybe Time: Alt er veldig uforutsigbart for palestinerne, fordi de for eksempel aldri vet hvor lang tid de vil bruke paa aa komme gjennom et checkpoint.

Bilder: Ingen trenger aa vaere redd for at vi ikke tar nok bilder!

Checkpoints: Utrolig urettferdig. Palestinerne sjekkes grundig og maa gjerne staa i uendelig lange koer, mens israelske bosettere kjorer rett gjennom uten aa bli stoppet.

Dingsen: Live sin ipod med Internett! Flittig brukt i resepsjonen paa hotellet, der det er traadlos Internettilgang.

EAPPI: Ledsagere fra Kirkenes Verdensraad. Vi motte norske Dirk, som blant annet observerer paa checkpoint og rapporterer videre om ting som skjer der og om behandlingen palestinere utsettes for.

Fritid: Veldig lite. Mye opplegg gjennom olivenplukkings-programmet, i tillegg til at vi norske gjor en del ting paa egenhaand. Vi blir slitne.

Galninger: Hele situasjonen her nede er absurd.

Helse: Stort sett bra for oss alle. Litt magetrobbel for noen, men har stort sett gatt raskt over. Det har gaatt verst utover Stine, som fikk testet sykehuset i dag etter onske fra lederne for olivenplukkingsprogrammet, men hun er heldigvis oppegaende og i bedre form naa.

Inntrykk: Utrolig mange!

Jerusalem: En levende by med mange ting aa se.

Klaer: Alt fra t-skjorte til t-skjorte, genser og jakke.

Lover: Palestinerne maa forholde seg til andre lover enn israelerne.

Mat: Pitabrod til frokost, pitabrod til lunsj, pitabrod til middag... Men veldig mye god mat, altsaa.

Natur: Landet bestaar av bakker, og det er derfor flott utsikt nesten overalt.

Olivenplukking: Morsommere enn forventet. Ikke goy naar det regner.

Plan for morgendagen: Seks av oss drar til Jeriko og Dodehavet, mens resten skal vaere med paa et seminar i regi av olivenplukkingsprogrammet.

Q-tips: Kan det brukes i stedet for neglborste? Vi blir i hvertfall veldig mokkete under neglene av olivenplukkingen.

Rom: I Jerusalem bodde vi paa tolvmannsrom paa et hostel med svaert enkel standard. Naa bor vi paa tomannsrom paa hotell i Beit Sahour, like utenfor Betlehem. Store rom, gulvet er rent, det er varmt vann og nok trykk i dusjen, sengene res opp daglig og vi faar nye haandklaer hver dag. Enkel standard er greit en stund, men det var godt aa komme til hotellet.

Shopping: Flotte sjal i alle farger og monstre. Marte har kjopt ti stykker.

Trekkspill: Noen av de som plukker oliven sammen med oss, er fra et omreisende sirkus. De spiller trekkspill og synger - uten pause.

Undertoy: Ligger paa utstilling i salgsbder i gamlebyen i Jerusalem.

Vaeret: Varierer mellom sol og regn, kaldt og varmt.

WC: Toalettpapir kastes i soppelbotte for aa unngaa at rorene tettes.

X-mas: Betlehem er kanskje det eneste stedet hvor jeg til nod kan gaa med paa at det er greit at julepynt henger framme i andre maaneder enn desember og begynnelsen av januar.

Yad Vashem: Holocaustmuseet i Israel. Se tidligere blogginnlegg.

Zionism: Sionistene hevder at det jodiske folk utgjor en etnisk gruppe som har raaderetten over det de kaller Israel, og som inkluderer Palestina.

Aerlighet: Paa flyplassen maa vi passe paa hva vi sier, og aerlighet varer ikke alltid lengst, desverre.

Orkenlandskap: Landet er generelt tort, men noen steder er torrere enn andre.

Aatti: Omtrent saa mange internasjonale deltar paa olivenplukkingsprogrammet, fordelt paa to grupper. Vaar olivenplukkingsgruppe bestaar av oss tolv norske, en liten gjeng amerikanere, en sveitser, et par nederlendere, en canadier, to svensker, en fra Slovakia... Har sikkert glemt noen naa. Vi fra Norge er de yngste.

Smaa draaper i et stort hav av opplevelser

Det er utrolig vanskelig aa fortelle om det vi opplever gjennom en blogg. Dagene er proppfulle av opplevelser og inntrykk, og jeg faar knapt faar tid til aa sortere alt i mitt eget hode. Aa formidle ting er derfor ikke saa lett, og jeg foler det blir litt tilfeldig hva jeg faar fortalt. Dere som er interessert i aa lese mer om hva vi gjor hver dag, kan gaa inn paa denne siden - der kommer det daglige oppdateringer om hva vi har gjort, i tillegg til at det legges ut noen bilder fra hver dag. Vaar gruppe er gruppe B.

Det handler om mennesker

I mange aar har jeg unngaatt aa forholde meg til konflikten i Midtosten. Nyhetene flimret over TV-skjermen, og jeg horte saa mye om Palestina og Israel som jeg ikke forstod, fordi jeg ikke hadde nok bakgrunnskunnskap. Jeg tenkte hele tiden at det sikkert er en riktig side og en gal side - eller i det minste at jeg kunne vaere mer enig med den ene parten - og at jeg en gang maatte ta stilling til hvilken side jeg mente hadde rett.

Jeg tok kanskje feil. Det viktigste er kanskje ikke aa holde med den ene eller den andre parten, fordi noen har rett og andre tar feil. Det handler forst og fremst om hvordan mennesker behandles. Det handler om mennesker og om menneskerettigheter. Det handler om retten til aa ferdes fritt fra punkt A til punkt B. Det handler om retten til aa bli behandlet likt som naboen. Det handler om retten til aa ikke bli fratatt egen eiendom. Det handler om retten til aa fole seg trygg, og til aa ikke undertrykkes. I konflikten her nede er det palestinerne som er den tapende part. Maaten de behandles paa faar meg til aa bli sint, frustrert, trist og oppgitt.

I dag stod vi norske opp midt paa natten og dro til et checkpoint mellom Betlehem og Jerusalem. Palestinere som jobber i Jerusalem - paa andre siden av muren - og som har tillatelse til aa reise fra Vestbredden, maa hver dag staa i lang ko for aa komme gjennom checkpointet. Det kan ta en halv time aa komme gjennom, eller man kan staa der i tre timer. I dag var visst en daarlig dag. Vi kom til checkpointet halv fem, og stilte oss i en lang, lang ko. En rar ko. Den stod stille helt til alle plutselig presset fra alle kanter for aa komme framover og inn i en slags slusegang. Saa stod koen stille igjen en stund, for alle plutselig presset paa nytt. Fem av oss ga opp aa komme oss inn i slusen, fordi det var skummelt og utrolig vanskelig aa komme seg fremover naar man presses hardt fra alle kanter samtidig. Jeg folte at jeg mistet kontrollen fullstendig. Folk er desperate etter aa komme seg fort fram, slik at de kanskje rekker jobben. Uten forvarsel kan de israelske soldatene stenge checkpointet uten grunn. I dag var det plutselig stengt i over 40 minutter mens vi stod utenfor og ventet. De israelske soldatene behandler palestinerne paa en ufattelig nedverdigende maate, og bruker ulike hersketeknikker for aa vise hvilken makt de har. De gjor ting vanskelig for palestinerne - ikke fordi det faktisk ER vanskelig, men fordi de KAN gjore det vanskelig. Samtidig som palestinerne maa staa i den evinnelig lange koen hver eneste morgen, kjorer israelske settlere og turistbusser med internasjonale rett gjennom uten aa se hva som foregaar like ved, og uten aa mote en eneste hindring. Det er saa fryktelig urettferdig.

Jeg maa forovrig legge til at fem av oss aldri kom oss inn i slusen og gjennom checkpointet sammen med palestinerne. Vi ga opp etter aa ha ventet i nesten tre timer, tok en taxi til Betlehem og buss til Jerusalem. Vi kunne gjore dette fordi vi var internasjonale. Palestinerne stod fremdeles i ko, uten aa ha noen alternativer.

Det handler om forskjellsbehandling, om undertrykking og om makt. Det handler om at staten Israel behandler palestinerne paa en maate som er saa enormt urettferdig.
For vaar del handler det ogsaa om aa si fra om at brudd på rettigheter forekommer; at det faktisk er en del av hverdagen til tusener av mennesker. Stemmen min er ikke saerlig hoy, jeg er ingen kjendis som alle lytter til, og jeg har ingen innflytelse på personer som faktisk blir lyttet til her i landet. Men jeg sier fra likevel, til de som horer meg, selv om det er en liten draape i havet. Det er tross alt kombinasjonen av tusenvis av sma draaper som til slutt faar et beger til aa renne over.

Forskjellsbehandling

Da jeg var paa tur med Aktive Fredsreiser til Polen, Tsjekkia og Tyskland i 10. klasse for aa besoke konsentrasjonsleire, fikk vi utdelt hver vaar T-skjorte. Den var svaer og svart og sponset av banken, og med liten, kursiv skrift som havnet midt over venstre bryst stod ordene: "Den som glemmer historien, maa leve den om igjen".

Holocaustmuseet Yad Vashem i Jerusalem er svaert, og man kan vandre rundt i timevis dersom man har tid til dette. Vi var der i noen timer paa fredag. Museet er paakostet og flott, og man kan se at de har brukt enormt mye ressurser paa aa bygge det. Overalt kan man se smaa filmer av folk som forteller om egne opplevelser under Holocaust, og det er lagt mye arbeid i aa faa ting til aa gjoere inntrykk. Turen gjennom museet avsluttes med informasjon om opprettelsen av staten Israel i 1948, og det blir gitt uttrykk for at dette er losningen på alle problemene.

Kunnskap om Holocaust er viktig, men ser ikke israelerne at de er i ferd med aa gjenta historien ved aa begaa samme type overgrep mot palestinerne? Israel bruker Holocaust til aa legitimere dagens politikk, mens de lar den palestinske befolkningen leve under okkupasjon og undertrykkelse. "Noen var faele mot oss, og dessuten har Gud lovet oss dette landet, saa her skal vi bo og gjoere som vi vil, mens dere, som har bodd her i aarhundrer, faar pelle dere vekk. Hvis dere ikke gjoer det frivillig, skal vi soerge for aa gjoere livet saa surt for dere at dere til slutt gir etter". Jeg likte egentlig ikke museet, selv om det var mye bra der. Det foltes helt annerledes aa vaere der enn aa gaa rundt i Auschwitz og Sachsenhausen. Jeg gikk fra Yad Vashem med folelsen av at det kun er bygget for aa legitimere Israels handlinger.

I foelge israelsk lov kan ikke palestinere fra Jerusalem ha palestinere fra Vestbredden som passasjerer i bilen sin uten tillatelse fra israelske myndigheter. Dette er et typisk eksempel paa en lov som ikke har noen fornuftig hensikt, men som kun er der for aa gjoere livet vanskeligere for palestinerne. Videre er checkpoints, murer, vakter og terminaler en normal del av hverdagen.

Hvordan kan det vaere slik at Israel onsker alle velkommen og gir deg statsborgerskap saa lenge du har joedisk avstamming, samtidig som palestinerne som har bodd i omraadet i aarhundrer drives vekk og ikke har rett til aa vende tilbake? Hvordan kan det vaere slik at Israel gang paa gang bryter internasjonal lov, og at de gjentatte ganger unnlater aa folge FN-resolusjoner? Hvordan kan israelere bygge settlement etter settlement paa palestinsk land og mene at de har rett til aa bo der og at landet tilhorer staten Israel?

Hvor blir det av respekten for menneskerettighetene oppe i alt dette?

Jerusalem

Naa har jeg kommet meg til en Internettkafe i Betlehem, hvor PC'en er litt mer samarbeidsvillig enn den paa hostellet var.

Turen hit gikk veldig bra. Paa forhaand snakket vi mye om hva vi skulle svare paa sporsmaal i passkontrollen paa flyplassen, og hva vi ikke maatte si. Det skulle vise seg at det ikke var noe aa bekymre seg for. Noen av de andre fikk sporsmaal, men jeg smilte bare pent og fikk visum uten aa maatte si et ord.

Vi ankom Jerusalem grytidlig torsdag morgen. Etter noen faa timers sovn, dro vi til Ramallah. Paa vei dit fikk vi vaart forste mote med muren, checkpoint og soldater.

Fredag tilbragte vi i Jerusalem. Byen alle har hort om, byen som betyr saa mye for kristne saa vel som joder og muslimer, og som alle derfor vil ha sin del av. Dette kommer for eksempel tydelig fram i Gravkirken. Ulike kirkesamfunn har sin egen, strengt avgrensede del av kirken til sin disposisjon, og fordi det er vanskelig aa faa til en enighet mellom kirkesamfunnene, er det en muslimsk familie som har ansvaret for aa laase opp og igjen kirken.

Vi fikk ogsaa sett litt av gamlebyen i Jerusalem. Gamlebyen er delt i fire - det muslimske, det kristne, det jodiske og det armenske kvarteret. Trange gater med brostein paa kryss og tvers danner det som foltes som en labyrint. Her er alt annerledes. Luktene, menneskene, husene, vaeret - her er det lite som minner om Oslo en kjolig hostdag i slutten av oktober.

Paa kvelden samme dag dro noen av oss opp paa Oljeberget. Flott utsikt over Jerusalem by night! Vi gikk ned Via Dolorosa mot Getsemane, der vi desverre ikke kom inn fordi vi kom for sent paa kvelden.

I Jerusalem bodde vi paa et hostell med svaert enkel standard. Vi er tolv stykker, og bodde paa et tolvmannsrom. Trangt, men helt greit. I dusjen var det kaldt vann og daarlig trykk, rommene var slitte og foltes ikke veldig rene. Dopapir skal forovrig kastes i soppelbotten og ikke i do. Litt av hvert man maa passe paa!

I Jerusalem med en lite samarbeidsvillig PC

Vi er i Jerusalem! Jeg har provd aa skrive innlegg flere ganger, men PC-en har en lei tendens til aa skru seg av uten aa lagre det jeg har skrevet. Vi har det i hvert fall bra. Skal gjore et forsok paa a skrive mer senere.