Amazonas

Jeg ligger med öynene aapne, men kan ikke finne noe aa feste blikket paa. Natten er beksvart. Hadde det vaert lyst, ville jeg sett myggnettingen over sengen, traerne utenfor de aapne veggene, det store treet med de vakre, knallröde blomstene, bregnene som er större enn jeg har kunnet forestille meg. Jeg ville sett det vesle trehuset paa paaler der quechua-familien vi er paa besök hos bor, og jeg ville kanskje sett de to smaa, sosiale hundene som elsker aa hoppe opp paa fanget til den naermeste personen. Jeg ville sett lime-treet ved siden av hengeköyene, og jeg ville sett elven som renner der nede et sted. Elven der vi fant gull tidligere i dag, elven med den lille kulpen der man kan ta en avkjölende dukkert og kjenne den myke sanden mellom taerne. Men naa er det mörkt, og jeg ser ingen ting av dette.

.

.

Jeg lukker öynene og lytter. Lydene i jungelen er ukjente og intense. Jeg hörer elven bruse der nede, lyden blander seg med lyden av regn som trommer mot taket. Jeg hörer frosker kvekke og gresshopper spille, lyden av en flaggermus som kryper oppunder taket. Lakenet jeg har over meg er klamt, luften er fuktig og varm, men snart vil nattekulden komme sigende, og jeg vil vaere takknemlig for teppet jeg har i sengen.

.
.

Naar jeg vaakner i morgen, vil jeg bli önsket god morgen av hundene, för den tradisjonelle jungelfrokosten blir servert nede i huset til quechua-familien. Saa skal vi ut paa tur i jungelen, besöke en bitteliten skole med ti elever, bade i en jungle pool med krystallklart vann, finne blader saa store at vi kan bruke dem som paraplyer, se sommerfugler i de klareste farger, smake paa frukten fra kakao-treet, kjenne lukten av store, fargerike blomster.

.

.

.

.

.

.

Men först skal jeg sove.

Livet i jungelen er herlig og avslappende.

Busstur i Andesfjellene

Bussen suser nedover den svingete veien. Paa den ene siden ruver fjellet over oss, paa den andre stuper fjellet loddrett nedover og forsvinner i taakeskyen langt der nede. Bussjaafören har alt annet enn god tid. Jeg priser meg lykkelig over at de omsider har faatt skiftet dekket som har vaert punktert helt siden vi gikk paa bussen i Pampallacta, men selv om dekkskiftet ble utfört imponerende raskt, har sjaafören tydeligvis bestemt seg for at han ikke har noe mer tid aa tape. Jeg skulle gjerne sett at han ombestemte seg.

Naa og da passerer vi en klynge med hus som klorer seg fast i fjellsiden. Husene ligner lappetepper av nye og gamle, smale og brede planker i ulike graa og brune nyanser, takene er av bölgeblikk eller blader som er flettet tett sammen, og vinduene er uten glass. Paa alle klessnorene henger klaerne paa rekke og rad, det er vanskelig aa törke klaer her i den kjölige og fuktige fjelluften. Utenfor husene ligger hundene og döser, jeg tror alle i Ecuador har minst én hund. I gresskledde, bratte fjellsider, der ingen skulle tro at noen kunne klamre seg fast, gresser svarte og hvite kuer, og höner spankulerer rundt i gröftekantene. Vi suser forbi barn som leker, mödre som vasker klaer, menn som sitter i slitte stoler og prater. Landskapet er vilt, grönt og frodig, og fremdeles stuper fjellet loddrett ned ved siden av oss. Langt, langt der nede bruser den brune elven.

- Dette er ikke noe for mamma, sier Ingelin. Jeg nikker, stirrer ut vinduet med en slags skrekkblandet fryd, lurer paa om jeg skal nyte utsikten eller om jeg bör forberede meg paa aa suse utfor stupet. Jeg skal til aa kommentere at veien i hvert fall er törr naar jeg hörer regnet tromme mot busstaket. Vaeret skifter raskt her i fjellene. Sjaafören er nok vant til regn, han kjenner bussen og veien, men han setter ned farten litt, gjör han ikke?

Han gjör ikke det, men vi overlever denne bussturen ogsaa, og kommer fram til den lille byen Tena i utkanten av Amazonas. Nye eventyr venter paa oss der inne i jungelen et sted.

Slaraffenliv

Fjellene som rager mot himmelen rundt oss paa alle kanter er ville og mektige. Fjelltoppene blir borte mellom skydottene der oppe, forsvinner opp i himmelen. Det er kaldt i luften hoyt her oppe i Andesfjellene i Ecuador, tre tusen meter over havet, men den kalde luften merker jeg lite til der jeg ligger nedsunket i en varm kilde og nyter livet. Dampen ligger som et slor over vannflaten. Her er det ingen ting aa rekke, ingen ting jeg maa gjore, jeg kan ligge her i timevis. Knottsmaa kolibrier finner veien til de fargerike, vakre blomstene rundt oss, en kanin hopper rundt i buskene, titter nysgjerrig paa oss, hopper videre. Jeg beundrer utsikten over fjellene og nyter livet. Slaraffenlivet.

Hvis jeg hadde tusen venner...

...kunne jeg visst tatt dem med på cruise. Jeg har nemlig lagt merke til en reklameplakat fra Stena Line med følgende tekst:

Lag Ditt DrømmeCruise og vinn reise for deg og 1000 av dine nærmeste Facebook-venner!

Jeg har ikke tusen venner, og kan på ingen måte plukke ut tusen av de nærmeste. Det er i grunnen helt greit.

Samfunnsnyttig folkeopplysning i Østkantavisa

I dag morges dumpet jeg ned på det siste ledige setet på T-banen, omringet av fire karer som hadde nesa ned i hver sin avis. Til høyre for meg satt en middelaldrende mann med Østkantavisa, og siden jeg ikke hadde stort å foreta meg en tidlig mandagsmorgen på T-banen, bestemte jeg meg for at det var greit å være en av disse smuglese-mens-jeg-tror-at-ingen-ser-det-menneskene. Dermed leste jeg Østkantavisa, jeg også.

Etter ymse artikler om damer som er lei av at gatelysene ikke virker og om naboer som protesterer mot barnehagebygging, bladde mannen om til Bolig-sidene. Der kunne jeg lese om Sintef Byggforsk og falleferdige hus:

”Sju av ti (…)hus har alvorlige feil og mangler, ifølge Sintef Byggforsk. Dårlig prosjektledelse og utførelse, samt feil valg av byggematerialer ser ut til å være hovedårsaken.”
Jeg leste videre:

”Nyere forskning viser at svært mange (…)huseiere ender opp med bygg som ikke oppfyller kravene, melder Sintef i en pressemelding.”

Og så:

”I tillegg er det en god del som opplever klager, eller i verste fall at man ikke får spist huset. Naboklager har også forekommet. Vanlige feil er steinharde byggematerialer, dårlig isolerte vegger og tak, feil bindemiddel, melis- og vannskader. I ekstreme tilfeller kan man risikere at hele huset rett og slett faller fra hverandre ved første gangs bruk.”

Hvis pepperkakehusbygging fører til naboklager, lurer jeg på om det er like greit at jeg dropper hele greia. Tusen takk for nyttig informasjon!

I butikken

For noen uker siden var jeg innom en butikk for å kjøpe noe å drikke. Det velkjente skiltet til matvarekjeden SPAR hang over inngangsdøren, og inne på det store supermarkedet stod reolene på rad og rekke, akkurat som i butikkene jeg handler i til vanlig. I hyllene fantes varer som brød, frukt, kjøtt, pålegg, juice, godteri, vaskemidler, servietter - ja, slikt man forventer å finne når man går inn på SPAR. Ved første øyekast så altså det meste ut til å være slik jeg er vant til.

Men så la jeg merke til musikken som strømmet ut gjennom høyttalerne i taket.

http://www.youtube.com/watch?v=HzNsEBPB-Z8

- Bare i Afrika, sa jeg til Lina, der vi stod og lyttet fascinert til Hillsong. - Bare her har jeg opplevd å høre lovsang i en matbutikk.

Solnedgang

Det er tre uker siden jeg kom hjem fra Afrika, etter 24 dager med fantastiske opplevelser og inntrykk. Jeg kunne fortalt om turen i det uendelige. I dag vil jeg nøye meg med å vise hvor vakre solnedgangene er på kontinentet der i sør.

Barbeint gjennom ørkenen

Føttene mine synker ned i den røde sanden for hvert skritt jeg tar. Sanden kjennes varm og myk mot fotsålene, de små sandkornene danser mellom tærne mine og fester seg i solkremen på beina. Bushman har forsikret oss om at det å gå barbeint ikke innebærer noen risiko. For å unngå varmen befinner skorpionene og edderkoppene seg noen titalls centimeter under overflaten på denne tiden av dagen, sa han, og jeg stoler på ham, på mannen som har vist seg å være ekspert på den namibiske ørkenen og livet her. Uten å nøle peker han ut ulike biller som haster over sanden og etterlater seg små spor som snart viskes ut av vinden, han fanger lynraske firfisler med bare nevene, oppdager en nærmest usynlig inngang til et edderkopphi og fisker fram et kryp som tilsynelatende uten å etterlate spor på overflaten har gravd seg ned i sanden. Bushman kan navnene på insektene og plantene, vet hvilken nytteverdi de ulike vekstene har, ser at sporene vi ser i det fjerne er laget av en gemsbok og kjenner til hvordan vinden stadig former sanddynene rundt oss. Med åpenbar entusiasme formidler han sin kunnskap om dette ørkenområdet i Namibia. Jeg er imponert.





Vi vandrer videre, barbeint gjennom ørkenen. Rundt oss ruver noen av verdens høyeste sanddyner. Det er tidlig på formiddagen, men solen står allerede høyt på himmelen, og den kalde morgenen er for lengst glemt. Der solstrålene treffer sanden er den farget gyllenrød, mens skyggesidene ser svarte ut og skaper skarpe kontraster i landskapet. Det er vakrere enn jeg noensinne har forestilt meg at noen ørken kan være.

Jeg slukker tørsten med litt vann og verdsetter den lette brisen som sveiper over ørkenen og får sandkornene til å danse i luften. Hendene mine, som er tørrere enn noensinne etter et par dager med teltliv i støv og sand, kjennes enda tørrere enn før. Det er halvannen time siden vi begynte på vandringen gjennom ørkenen. Jeg begynner å bli sliten.

Når vi kommer opp på toppen av den neste sanddynen, glemmes imidlertid stekende sol, tørre hender og slitenhet. Jeg stirrer fascinert ned på det underlige landskapet som plutselig dukket opp foran oss. Dead Vlei. Det som en gang var en sjø er nå en død sjøbunn, et hvitt gulv av for lengst inntørket og oppsprukken leire. Bunnen er dekket av en spøkelsesaktig skog med døde kameltorntrær som peker med skjelettaktige grener mot den blå himmelen, trær som står som levninger fra tiden da regnet fremdeles jevnlig fant veien til dette stedet. Gjennom århundrene har den sterke solen gitt trærne en nærmest svart farge. Kontrasten mellom den hvite bunnen, de svarte trærne og den intenst røde sanden er slående. Jeg får følelsen av å være på et sted der tiden har stått stille i flere hundre år, et sted som tilhører en annen verden, omgitt av mystikk.

Jeg vandrer mellom de svarte kameltorntrærne, kjenner den harde, uttørkede sjøbunnen under føttene, fanger nye motiver med kameraet. På nytt lar jeg øynene vandre over dette merkverdige landskapet, og jeg undrer meg over at det finnes slike plasser her på jorden. Dette isolerte stedet er unikt. Det er noe ved landskapet som kan ta pusten fra en, og på en forunderlig måte er det faktisk vakkert. Dette er stedet jeg virkelig ønsket å se, og jeg er ikke skuffet. Dette er Namibia slik jeg har sett det i reisebøkene.

.

Den røde sanden gløder fremdeles like intenst i sollyset.

Natt paa savannen

Savannen ligger mork og stille foran meg. Natten er beksvart, men i vannhullet tyve meter unna kan jeg se refleksjonen av sjiraffen som staar paa kne for aa drikke. Det hoye, elegante dyret boyer den lange halsen sin og tar nok en slurk av vannet. Over den nattsvarte stjernehimmelen flakser flaggermusene, et par mygg surrer rundt oret mitt, en sjakal lusker forbi faa meter bak meg. Jeg har blikket festet paa vannhullet, paa sjiraffen, paa den svarte horisonten - venter i spenning paa at flere dyr skal finne veien ut av gjemmestedene sine i buskene der ute. Alt virker saa fredfullt denne kvelden. Elefantene har gaatt sin vei etter aa ha drukket litervis med vann, badet i vann og gjorme, rullet seg i stovet og drukket enda mer. Sebraene som ble jaget vekk da elefantene dukket opp er ikke aa se, ei heller de tre neshornene som var her for noen minutter siden, og som ampert jaget vekk en innpaasliten hyene. Jeg lytter til flaggermusenes intense lyder, til gresshoppene som spiller, jeg ser sjiraffen bevege seg grasiost inn i den morke natten, lar blikket vandre over stjernehimmelen - og plutselig er den der, lusker ut fra morket tredve meter fra meg. Den store hannloven er et flott syn der den beveger seg lydlost ned mot den speilblanke vannflaten. Jeg holder pusten et oyeblikk og nyter synet, lar meg fasinere av det vakre dyret som staar alene nede ved vannhullet og slukker torsten etter den hete dagen paa savannen. I denne stunden virker verden utenfor saa uendelig fjern. Jeg nyter kvelden paa den afrikanske savannen, og tenker at dette er det perfekte stedet aa vaere akkurat naa.

Paa eventyr i Afrika

Etter en lang sommer med mye jobbing, har jeg endelig sommerferie. Tre uker i soerlige Afrika - helt herlig!

Dette har jeg gjort den siste uken:

Vaert paa rundtur soer for Cape Town og sett hvaler, pingviner, strutser med unger, brun sebra og bavianer, Cape Point og Cape of Good Hope og Table Mountain National Park.

Besoekt Robben Island, hvor Nelson Mandela satt i 18 av de 27 aarene han var fengslet.

Tatt taubane opp til Table Mountain og skuet utover Cape Town.

Kjoert utallige timer i truck med plass til 24 personer og sett flotte landskap.

Padlet paa Orange River.

Overnattet i smaa telt paa campingplasser i den afrikanske villmarken med sjakaler tuslende rundt teltet om natten (og staatt ansikt til ansikt med tre av dem).

Sett solnedgangen over Fish River Canyon.

Staatt opp klokken fem om morgenen for aa klatre opp paa en av sanddynene i Namiboerkenen og se soloppgangen.

Vandret barbent i roed oerkensand med en lokal guide som kunne alt om sanden og livet i oerkenen.

Vaert i township/slumomraade ved Swakopmund i Namibia og moett skjoenne unger, smilende mennesker, en hoevding og en medisindame, spilt biljard paa en lokal pub og spist larver!

Spist kudu, vortesvin, springbok, struts og impala.

Sett utallige, gloedende soloppganger og solnedganger, fantastiske fjell og endeloese gressletter.

Blitt kjent med hyggelige folk som er med paa den samme rundturen som Lina og meg.

Sett mange dyr, selv om vi foreloepig ikke har vaert paa ordentlig safari.


Det beste av alt er at dette kun er begynnelsen paa eventyret. To nye uker fulle av opplevelser venter, og jeg gleder meg til fortsettelsen!