Forskjellsbehandling

Da jeg var paa tur med Aktive Fredsreiser til Polen, Tsjekkia og Tyskland i 10. klasse for aa besoke konsentrasjonsleire, fikk vi utdelt hver vaar T-skjorte. Den var svaer og svart og sponset av banken, og med liten, kursiv skrift som havnet midt over venstre bryst stod ordene: "Den som glemmer historien, maa leve den om igjen".

Holocaustmuseet Yad Vashem i Jerusalem er svaert, og man kan vandre rundt i timevis dersom man har tid til dette. Vi var der i noen timer paa fredag. Museet er paakostet og flott, og man kan se at de har brukt enormt mye ressurser paa aa bygge det. Overalt kan man se smaa filmer av folk som forteller om egne opplevelser under Holocaust, og det er lagt mye arbeid i aa faa ting til aa gjoere inntrykk. Turen gjennom museet avsluttes med informasjon om opprettelsen av staten Israel i 1948, og det blir gitt uttrykk for at dette er losningen på alle problemene.

Kunnskap om Holocaust er viktig, men ser ikke israelerne at de er i ferd med aa gjenta historien ved aa begaa samme type overgrep mot palestinerne? Israel bruker Holocaust til aa legitimere dagens politikk, mens de lar den palestinske befolkningen leve under okkupasjon og undertrykkelse. "Noen var faele mot oss, og dessuten har Gud lovet oss dette landet, saa her skal vi bo og gjoere som vi vil, mens dere, som har bodd her i aarhundrer, faar pelle dere vekk. Hvis dere ikke gjoer det frivillig, skal vi soerge for aa gjoere livet saa surt for dere at dere til slutt gir etter". Jeg likte egentlig ikke museet, selv om det var mye bra der. Det foltes helt annerledes aa vaere der enn aa gaa rundt i Auschwitz og Sachsenhausen. Jeg gikk fra Yad Vashem med folelsen av at det kun er bygget for aa legitimere Israels handlinger.

I foelge israelsk lov kan ikke palestinere fra Jerusalem ha palestinere fra Vestbredden som passasjerer i bilen sin uten tillatelse fra israelske myndigheter. Dette er et typisk eksempel paa en lov som ikke har noen fornuftig hensikt, men som kun er der for aa gjoere livet vanskeligere for palestinerne. Videre er checkpoints, murer, vakter og terminaler en normal del av hverdagen.

Hvordan kan det vaere slik at Israel onsker alle velkommen og gir deg statsborgerskap saa lenge du har joedisk avstamming, samtidig som palestinerne som har bodd i omraadet i aarhundrer drives vekk og ikke har rett til aa vende tilbake? Hvordan kan det vaere slik at Israel gang paa gang bryter internasjonal lov, og at de gjentatte ganger unnlater aa folge FN-resolusjoner? Hvordan kan israelere bygge settlement etter settlement paa palestinsk land og mene at de har rett til aa bo der og at landet tilhorer staten Israel?

Hvor blir det av respekten for menneskerettighetene oppe i alt dette?

Jerusalem

Naa har jeg kommet meg til en Internettkafe i Betlehem, hvor PC'en er litt mer samarbeidsvillig enn den paa hostellet var.

Turen hit gikk veldig bra. Paa forhaand snakket vi mye om hva vi skulle svare paa sporsmaal i passkontrollen paa flyplassen, og hva vi ikke maatte si. Det skulle vise seg at det ikke var noe aa bekymre seg for. Noen av de andre fikk sporsmaal, men jeg smilte bare pent og fikk visum uten aa maatte si et ord.

Vi ankom Jerusalem grytidlig torsdag morgen. Etter noen faa timers sovn, dro vi til Ramallah. Paa vei dit fikk vi vaart forste mote med muren, checkpoint og soldater.

Fredag tilbragte vi i Jerusalem. Byen alle har hort om, byen som betyr saa mye for kristne saa vel som joder og muslimer, og som alle derfor vil ha sin del av. Dette kommer for eksempel tydelig fram i Gravkirken. Ulike kirkesamfunn har sin egen, strengt avgrensede del av kirken til sin disposisjon, og fordi det er vanskelig aa faa til en enighet mellom kirkesamfunnene, er det en muslimsk familie som har ansvaret for aa laase opp og igjen kirken.

Vi fikk ogsaa sett litt av gamlebyen i Jerusalem. Gamlebyen er delt i fire - det muslimske, det kristne, det jodiske og det armenske kvarteret. Trange gater med brostein paa kryss og tvers danner det som foltes som en labyrint. Her er alt annerledes. Luktene, menneskene, husene, vaeret - her er det lite som minner om Oslo en kjolig hostdag i slutten av oktober.

Paa kvelden samme dag dro noen av oss opp paa Oljeberget. Flott utsikt over Jerusalem by night! Vi gikk ned Via Dolorosa mot Getsemane, der vi desverre ikke kom inn fordi vi kom for sent paa kvelden.

I Jerusalem bodde vi paa et hostell med svaert enkel standard. Vi er tolv stykker, og bodde paa et tolvmannsrom. Trangt, men helt greit. I dusjen var det kaldt vann og daarlig trykk, rommene var slitte og foltes ikke veldig rene. Dopapir skal forovrig kastes i soppelbotten og ikke i do. Litt av hvert man maa passe paa!

I Jerusalem med en lite samarbeidsvillig PC

Vi er i Jerusalem! Jeg har provd aa skrive innlegg flere ganger, men PC-en har en lei tendens til aa skru seg av uten aa lagre det jeg har skrevet. Vi har det i hvert fall bra. Skal gjore et forsok paa a skrive mer senere.

Når Lonely Planet blir overflødig

Jeg er en typisk i-siste-liten-pakker, og det fungerer vanligvis helt utmerket. Denne gangen er jeg imidlertid tidlig ute med pakkingen, og har begynt så smått å finne fram ting til tross for at avreise fremdeles er seks dager unna. Planen er nemlig å ta en liten shoppingrunde etter jobb i morgen, og da må jeg jo vite hva jeg trenger først.

Kofferten er derfor plassert midt på stuegulvet (det ville knapt vært en kvadrathalvmeter ledig gulvplass dersom jeg hadde plassert den på rommet mitt), og rundt den ligger små hauger med alt fra klær og toalettartikler til kjekt-å-ha-ting som skrivesaker og sikkerhetsnåler. Jeg har sett gjennom listen min over ting som kan være praktisk å ha med når man skal ut på reisefot, i håp om å få med meg alt jeg trenger. Lister er bra.

En ting som står på nevnte liste, men som ikke er med i bagasjen denne gangen, er reisehåndbøker. Når man skal ut og oppdage den store verden, er bøker med ymse informasjon om reisemålet vanligvis et kjærkomment reisefølge, men denne gangen får altså ikke Lonely Planet være med. Jeg har nemlig en helt egen reisehåndbok, i sprell levende utgave, og denne reisehåndboken heter Margit. Har jeg spørsmål, har Margit svar. Lonely Planet blir derfor stående i hylla i bokhandelen, mens Margit blir med på tur. Veldig praktisk.

Alt man må passe på

Det er jo en kjent sak at Utlandet ikke er som Norge. Andre regler, andre kulturelle koder, nye ting å passe på. Noen steder er det mer å passe på enn andre steder. Palestina er et slikt sted. Det er nemlig ikke bare enkelt å skulle reise til Palestina.

På flyplassen må jeg være pent kledd, svare kun på det jeg blir spurt om, ikke ha med noe som på noen som helst måte kan signalisere at jeg kanskje kan være Palestinavennlig, ikke si at jeg skal plukke oliven, smile pent og ikke si at jeg kjenner noen palestinere (noe jeg da heller ikke gjør, så det skal ikke bli noe problem). Jeg må ikke si at jeg skal til Ramallah eller Hebron, men å si at jeg skal til Betlehem og Jeriko er greit. Vi må ikke gi inntrykk av at vi reiser som en veldig organisert gruppe, men si at vi er en vennegjeng på tur (noe som jo også er sant) og at vi skal besøke kjente steder. Dersom israelerne fatter mistanke om et eller annet som de ikke liker, kan man risikere å måtte være på flyplassen i flere timer. Det har jeg ingen planer om å være.

På flyplassen på vei hjem må jeg passe på at jeg ikke har feil bilder på minnekortet - altså bilder israelerne kan tenkes å ikke like. Slike bilder må lagres på Internett og slettes fra minnekortet før jeg ankommer flyplassen, eller jeg kan ta ut minnekortet og erstatte det med et tomt eller med et kort der det kun er lagret ufarlige bilder.

Det er imidlertid ikke bare på flyplassen jeg må passe på hva jeg sier og gjør. I Palestina bør jeg for eksempel ikke gå ut med vått hår, all den tid dette betyr at man akkurat har hatt sex. Greit å vite.

Ellers er jo klær et stadig tilbakevendende samtaletema. Skuldrene må være dekket, magen må være dekket, skjørt må rekke til godt under knærne, plagg med den minste antydning til utringning er uaktuelt å bruke, i Hebron må man helst ha genser som rekker til nedpå lårene, noen steder er det greit å gå i skjørt, noen steder er det ugreit å gå i skjørt. Klesskapet mitt er nok fullt av uanstendige klesplagg. Kanskje jeg må på shopping?

Sikkerhet og kulturelle koder er slitsomme greier.

Forventninger

Nå begynner jeg virkelig å innse at avreisedagen nærmer seg. Sommerfuglene har begynt å våkne fra dvalen nede i magen, jeg har begynt så smått å tenke på hva jeg skal ha med meg, og jeg prøver å huske alt jeg må gjøre før jeg reiser. Forventningene er på plass, og det er mange av dem.

Jeg gleder meg til å vandre rundt i gatene i byer som Jerusalem og Betlehem og oppleve omgivelser og lukter som er annerledes enn her hjemme, til å ta spennende fotografier av folk, landskap og arkitektur, til å bade i Dødehavet, til å plukke oliven, til å spise spennende mat og til å høre palestinere fortelle historier fra sin hverdag.

Jeg har forventninger om å lære mer om situasjonen i regionen, å bli stilt granskende og kritiske spørsmål på flyplassen før jeg får lov til å slippe inn i Israel, å møte soldater med maskingevær ved checkpoints plassert på logiske og ulogiske steder og å se hvordan palestinerne og internasjonale forskjellsbehandles (i palestinernes disfavør) av israelske soldater.

Det går ingen charterfly til Palestina, og olivenplukking er ingen vanlig ferieaktivitet. Men så har jeg da heller ikke noe behov for å bare gjøre "vanlige ferieting". Jeg tror det blir en utrolig spennende reise. Jeg forventer å komme tilbake til Norge proppfull av inntrykk - og jeg gleder meg!

Frequently Asked Questions

Høstens store begivenhet nærmer seg med stormskritt. I april bestilte jeg flybilletter. Det er lenge siden. Nå er det oktober, og om bare 14 dager setter jeg meg på flyet til Tel Aviv i Israel. Derfra går turen videre mot Palestina, nærmere bestemt Vestbredden.

Når jeg forteller folk hvor jeg skal, får jeg mange ulike reaksjoner. Noen utbryter umiddelbart at det høres kjempespennende ut, mens andre er særdeles skeptiske og lurer på om det ikke er veldig farlig å reise dit. En del spørsmål dukker stadig opp - her er svar på noen av dem.

Palestina? Det er ikke et eget land, er det vel?
Det kommer an på hvem du spør. Spør du israelere, for eksempel, er sannsynligheten stor for at de vil svare at det som kalles Palestina rettmessig er en del av staten Israel, som ble opprettet i 1948. Det motsatte synspunktet er at Palestina må anerkjennes som en egen stat.

FN bestemte i 1948 at deler av det daværende palestinske området skulle tildeles jødene, og staten Israel ble dermed etablert. Gjennom to kriger, den første umiddelbart etter opprettelsen, og den andre i 1967, utvidet israelerne sine landområder. De okkuperte med andre ord palestinernes jord, og palestinerne ble fortrengt. Det store spørsmålet i konflikten mellom israelerne og palestinerne, er hvem som har historisk sett har retten til landområdene.

Det kunne vært sagt mye mer om dette, men akkurat nå skal jeg bare vise til denne artikkelen for dere som måtte være interessert i å lese litt mer.

Palestina? Er ikke det farlig?
Palestina består av to separate områder; Gaza og Vestbredden. Gaza er velkjent for alle som til en viss grad har fulgt med på nyheter. Dit drar man ikke, og dit skal jeg heller ikke. Jeg skal til Vestbredden, og sjansen for å komme i veien for selvmordsbombere eller steinkastere er liten. Jeg er blitt fortalt at jeg kommer til å bli overrasket over hvor fredelig jeg kommer til å oppleve Vestbredden, og hvor fjernt bombing og krigshandlinger vil virke når jeg er der. Alle jeg kjenner som har vært der, er dessuten i høyeste grad kommet levende og uskadd tilbake, så jeg tror ikke det er særlig farlig. Jeg er atskillig mer skeptisk til å vandre alene i en mørk gate i Oslo sentrum en lørdagskveld.

Hvordan i all verden kom du på å reise til Palestina?
Jeg ble nysgjerrig etter å ha hørt masse om Palestina, først og fremst fra Margit, som har bodd der nede i åtte måneder. Da hun og flere andre bestemte seg for å dra nedover nå i høst, og jeg ble forespeilet muligheten til å bli med, var jeg ikke i tvil om at dette var noe jeg hadde lyst til. Da jeg ble spurt om jeg ville være med, trengte jeg ikke veldig lang betenkningstid.

Hvem reiser du sammen med?
Vi er til sammen tolv personer som skal reise. Margit, Live, Helene, Marte, Ola og Stina kjenner jeg fra koret, mens Stine, Lars, Katrine, Kristin og Isak kjente jeg ikke fra før. De to sistnevnte har jeg fremdeles ikke møtt.

Hva skal du gjøre der nede?
Besøke byer som Jerusalem, Betlehem, Jeriko, Ramallah og Hebron, bade i Dødehavet, delta på olivenplukking, se muren, møte folk… Vi har mange opplevelser i vente, og det er vel fortsatt unødvendig å si at jeg gleder meg!

Kommer du til å oppdatere bloggen mens du er der?
Ja, jeg håper da det. Følg med!

Große Chor

På turné i Tyskland i påsken 2007, ble Kor Major av vår tyske venn Marcel presentert som "Kor Major - Große Chor". Dette førte til litt fnising i rekkene, siden det var ganske opplagt at vi ikke var noe große chor på noen som helst måte. Vi var nemlig 9 sangere på den turnéen, og 20 betalende medlemmer totalt i koret - derav noen særdeles lite aktive. (Nå skal det forøvrig presiseres at navnet Kor Major har mer å gjøre med tilknytningen til Majorstuen enn til det å faktisk være et svært kor.)

Før semesterstart i august samme år, ble det gjort et godt arbeid med rekruttering, og medlemstallet økte til 31. Økningen fortsatte etter jul, da vi endte opp med 51 betalende medlemmer. Nå er et nytt semester i full gang, og det ser ut til at vi blir rundt 60. Det må vel bety at folk trives i Kor Major. Det er jo ikke så rart, når koret er så fullt av hyggelige folk.

Så, kjære Marcel, nå kan du gjerne få presentere oss som Große Chor!

Regnværssysler

Når man sitter inne en regnværsdag og hører på at regnet trommer mot taket, er det ganske ålreit å ha noe å gjøre. Male litt, for eksempel. Her er resultatet av de to siste dagenes innendørssysler:

Mot normalt

Jeg har badet. Ikke i badekar, noe som normalt sett ville vært det mest sannsynlige for min del med tanke på at vi faktisk bare såvidt har rukket å bla om til juni på kalenderen. Jeg bader nemlig ikke før temperaturen har steget til minst 20 grader, og jeg tror jeg trygt kan si at noe sånt hører med til sjeldenhetene tidlig i juni. Med mindre man har tilgang på et badekar, altså.

Vel, så er nok dette en sjelden juni, da. På denne femte dagen i måneden har badevannstemperaturen ved Oslofjordens strender nemlig krøpet opp mot 20 grader. Og jeg har altså badet. I havet.

I motsetning til søster'n, som da hun var russ og hadde badet dagen før 1. mai påstod at "det var faktisk ganske deilig" (noe jeg selvsagt fremdeles nekter blankt å tro på), er ikke jeg kjent for å være den som ukritisk hopper i havet bare fordi det er sommer og vannet derfor i teorien skal være varmt. Jeg har lært meg å skille mellom teori og praksis, nemlig, og det skal som sagt litt til før jeg finner det for godt å hoppe i havet.

Forøvrig hopper jeg ikke i det hele tatt, bare så det er sagt. Jeg er nemlig strengt i mot konseptet "hodet under vann". Men det er en annen sak.

Jeg har altså badet i dag, to ganger, og det er 5. juni. Det må være ny personlig rekord.